Denne veka nådde 17.-maiførebuingane sitt klimaks. Det har blitt rydda, vaska, pussa og bakt. I radioen har det tradisjonen tru gått program om bunader, om korleis pusse sølv og stryke skjorte. Giroen frå skulekorpset er både komen og betalt. No kan alle kan ta til å gle seg til fridomsdagen, 202 år etter at Grunnlova vart underskriven på Eidsvoll – og 183 år etter Henrik Wergeland hadde den første 17.maitalen. For ungane er dagen magisk. Nye klede, blide vaksne , mykje is og leik i fellesskap, store og små. Men korleis er denne dagen, eigentleg? Er det lov også å ha litt tvisyn?

Pulsering for alle?

Medan eg sjølv var midt i det pulserande familielivet - med tre kaker som skulle bakast, innkjøp av nye klede, ungar i ulike livsfasar som kvar skulle ha sitt -  kjende eg på ei intens lukke. Eg hadde vakse opp i ein utprega 17. maitradisjon med foreldre som hadde feira 17. mai i smug under krigen. Kvart år etter at fridomen kom, vart vi ungane fortalt om dette og minte på det store i å få feire ein slik dag fri frå okkupasjonsmakt. Mora mi følgde opp. Som våren skulle huset skine: dei finaste dukane på bordet, ungane reine og nypussa. Det låg ei forventning i lufta som skulle få utfalde seg nett denne dagen. Og ho vart sjeldan gjort til skamme, det var ein kjekk dag – òg når eg etter kvart fekk eigne ungar. Medan eg var midt i dette, spurde eg ei einsleg kvinne om korleis fridomsdagen var for ho. Nei, svarde ho. Eg veit ikkje retteleg. For å vere ærleg, synest eg det er ein vanskeleg dag. Kvardagane er mykje enklare. Eg synest det er vanskeleg å gå ned til sentrum som eit utropsteikn på alt det eg ikkje er ein del av. Vanlegvis held eg meg heime om ei venninne ikkje får lokka meg ut.

Den symbolske styrken

17.mai har ein symbolsk styrke kring samling om felles verdiar. Vi feirar at vi får seie det vi vil, lese tekster om det vi vil, vi får samlast i små og store lag og organisasjonar, vi får tru det vi vil, har rett på å ha eigedom og mykje meir av det som er så sjølvsagt for oss, men ikkje for alle. Klart vi må minne oss sjølv om dette og feire dagen! Det er dagen for dei store orda, men kanskje ikkje for det som er vanskeleg: at ikkje alle eigentleg får tru det dei vil, har høve til å skaffe seg eigedom, ikkje passar inn i lag og organisasjonar. At ytringar føreset at ein har felles språk som gjer ein i stand til å seie noko om korleis ein har det, og om korleis ein meiner noko skal vere. Og skulle ytringane kome frå dei vi ville kalle sårbare, marginaliserte menneske og framandkulturelle, vil vi at dei skal vere positive og stø opp om det som er grunnfest i dette lokalsamfunnet. Elles står ein utanom.

Tradisjonane

Fridomsdagen er båre fram av tradisjonar. Det skal vere salutt (!), presis flaggheising, toga skal gå dei same rutene kvart år, det skal vere innhald i dagen både for barn, vaksne og eldre. Det er barna sin dag, men det er og dei friviljuge sin dag, sjølve limet i lokalsamfunnet. Noko av det dei gjer som tradisjonsberarar er usynleg – det vil seie synleg om dei ikkje gjer jobben sin i det offentlege rommet: ryddar, pyntar, lagar til leikar, ber stolar og bord i skule og forsamlingshus til kafè  med høve til inntekter i slunkne fellesskapsbøsser. Dei friviljuge vert synlege når dei går i Folketoget, både som arrangørar og som medlem av lag og organisasjonar. Men eit merkeleg fenomen er i ferd med å avteikne seg. Det er stadig fleire som vel å sjå på Folketoget enn delta i det. Vi kan ha ulike meiningar om dette, eg meiner det er ei trist utvikling. Å gå samla i eit tog er eit utrykk for fellesskap og samhald. Dette er verdiar vi treng å verte minte på i ei tid med stadig sterkare individfokus.

Ulik form for fridom

17.mai er altså den store fridomsdagen, men paradoksalt nok inneheld dagen også mange påtvungne tradisjonar og normer for korrekt veremåte. Fridomen er m.a. avgrensa til kva vi skal ha på oss. Det er vel få av oss kvinner som slik ikkje vel bunad, om han passar då. Og stadig fleire menn skaffar seg ein. Men bunad er eit merkeleg fenomen. Han vaks fram rimeleg organisk. Ein var fri til å ta det stoffet ein hadde og den tråden ein fann når ein skulle lage seg noko fint og hadde ulike mønster som ein sette saman. Så vart bunaden med eitt autorisert og det skulle vere heilt bestemte mønstre og modellar for bestemte fylke eller område. I starten såg ein stort på det, men så dukka det  såkalla bunadspolitiet opp. Dei som veit korleis det skal vere. Sjølv gjer eg meg fri til ein stille revolt mot dette politiet. Eg  har bestemt meg for å bruke bunaden som eg vil, sjølv om dei som kjenner nordlandsbunaden får frysningar når dei ser korleis eg legg sjalet.

Det magiske

Når vi no skal til å feire 17. mai, spør eg meg kva som er det magiske ved denne dagen utover symbola, tradisjonane og fellesskapen. Sjølv om eg er i ei anna livsfase no, appellerer dagen framleis sterkt til meg. I ei gjennomkommersialisert tid er kanskje 17. mai den einaste dagen der ikkje pengane har gjort sitt inntog i form av gåver, nye møblar og utstyr til hus og heim eller unødige duppedittar. Besteklede må ein ha, så ja, noko kostar det nok. Men slett ikkje i det omfang som vi kjenner elles når noko skal markerast. Det er ein dag der det magiske ligg i å gle seg over landet ein bur i og verdiane det er tufta på, heimen ein har og menneska ein har kring seg. Så er utfordringa ikkje å vere seg sjølv nok og inkludere dei som av ulike grunnar står utanfor fellesskapet.

God 17. mai til alle på Hareidlandet!