På torsdag feira amerikanarane Thanksgiving. Dagen går heilt tilbake til 1621, og er meint å markere forholdet mellom pilegrimane og indianarane.

Thanksgiving har aldri slått rot i Europa og Noreg. Noko på grunn av det særskilte i historia, men kanskje mest fordi det er lite kommersielt å vere takksam. Ikkje mykje pengar å hente i at folk sitt rundt eit bord, deler eit måltid og fortel kvarandre kva dei er takksamme for. Vel, forutan for kalkunindustrien då, den ville vel fått ein oppsving. Eg lurer på kva amerikanarane var takksame for i år. Vi kan seie mykje om våre statsministrar opp gjennom åra, men sett i lys av det amerikanske valet er eg svært takksam for kvar og ein av dei.

Eg høyrte eit foredrag av ein psykolog som sa han hadde funne nøkkelen til lykka. Han hadde funne kjærleiken på nytt og visste den ville vare livet ut. Han var særs lykkeleg.

– Men eg er ikkje takknemleg for at eg er lykkeleg. Eg er lykkeleg for at eg er takknemleg, sa han.

Om han har rett skulle det norske folk vere eit lykkeleg folk. For vi har mykje å vere takknemleg for i Noreg. Men det er ikkje takksemd som pregar den offentlege diskursen i dag. Om Jane Austen hadde levd no, ville oppfølgaren til ”Stoltheit og fordom” vore to bind av ”Krenking og indignasjon”. For den offentlege diskursen er mykje meir prega av det, enn av takksemd.

Kva er det med all denne krenkinga? For ikkje snakke om all indignasjonen? Kor kjem den frå? Folk blir krenkt i hytt og pine, omtrent kvar gong nokon uttalar seg om noko, eller er ueinige i noko, er det ein eller annan som tek på seg offerrolla og blir krenkt. Og om ikkje på eigne vegne, så på andre sine. Den moralske indignasjonen flyt over i alle media, og gjer alle diskusjonar til eit spørsmål om enten eller. Kvar dag kan vi lese om ein eller annan som rasar eller er sjokkert.

I radioprogrammet Ukeslutt i oktober i år blir temaet diskutert. Ein av gjestane, journalist Leif Tore Lindø, meiner grensa for å bli krenkt har blitt for lav. At vi alt for fort hoppar på ”krenketoget”, som han kalla det. Han meiner vi har for dårleg trening i å vere ueinig. Dette gjer det vanskeleg å diskutere ulike saker. Vi må trene på å vere ueinige, ja rasande ueinig, utan at vi blir krenka.

Lindø ser dette i samanheng med det livet vi har laga oss. Vi ønskjer at det vi seier og gjer skal bli bekrefta og anerkjent, særleg gjennom facebook og sosiale media. Så vi er for mangfald og ytringsfridom, vi vil vere fri, tenke fritt og meine fritt. Men berre så lenge andre er einige med oss. Er dei ikkje det, misforstår vi kvarandre, tar ting opp i verste meining og løyser billett til krenketoget.

I same program var også psykolog Jan Atle Andersen gjest. Han meiner vi lever i krenkingas tidsalder, der dei fleste menneske ikkje har lært å ta ansvar for eigne følelsar. Vi må ta ansvar for eigne reaksjonar og kan ikkje overlate ansvaret for våre eigne liv til andre. - Det er ikkje du som krenker meg, det er eg som lar meg bli krenka, seier han.

Programleiaren synes kanskje dette vart for enkelt, at det skal vere eit val vi tek. Ho spør i alle fall Andersen: Bør ikkje dei som seier slemme ting lære seg å ikkje seie slemme ting? Andersen svarar kontant: - Nei, eg synes vi heller skal lære oss å ta ansvar. Vi kan ikkje overlate ansvaret for eige liv til folk som ikkje har folkeskikk. Vi gir uforskamma menneske alt for mykje makt i våre eigne liv.

Valforskar Frank Aarebrot kom plutselig og uforvarande i medias søkelys nyleg. For under morgonsendinga til NRK Sørlandet nokre dagar tidlegare, vart Aarebrot uthengt på direktesendt radio, og kalla «ureinsleg». Programleiar Elisabeth Sandve sa i sendinga at «han er ikkje så opptatt av den daglige reinslegheit», og «han er nok meir opptatt av litteratur enn av såpe og vatn, den mannen».

Frank Aarebrot sjølv fekk ikkje med seg dette. Men Dagbladet såg moglegheita for ein lang tur på krenketoget, der dei kunne få oppslag på oppslag, kanskje til og med be ein ekspert på krenking uttale seg. Men så spør dei Aarebrot: - Du vart kalla ureinsleg på lufta, kva tenkjer du om det? Og det er då han svarar at alle kan gjere feil. At det ikkje er ein stor bommert. At han ikkje ber nag og ikkje vil gjere noko vidare i saka. Og i ei tekstmelding til distriktsredaktøren skriv han til og med: Gi programleiaren din ein klem.

Frank Aarebrot overlet ikkje ansvaret for eiga liv til ein uhøfleg journalist. Og toget forlèt ikkje eingong stasjonen.

Å bli krenka er i dag en heilt vanleg del av den norske debatten. Særlig når det gjeld tema som fordeling av verdiar, kjønn og likestilling, innvandring og flyktningar. Det kan verke som om det i Noreg i dag berre finnast to slags folk; kapitalistar og anti-kapitalistar, feministar og anti-feministar, rasistar og anti-rasistar. Og begge to blir like lett krenkte.

Det er heller ikkje uvanleg at det er dei som er mest fritalande som lettast blir krenka. Som gjer seg til offer, og som tar all meiningsmotstand som ei personleg fornærming. At vi som enkeltmenneske kan gjere det er ein sak. Når leiarane våre gjer det, blir det uverdig og lite anstendig. Og litt meir skummelt.

Mykje av det vi lar oss krenke av skjer via sosiale og ordinære media på nett. Vi scrollar og les berre overskrifter og brotstykkar, utan å setje oss inn i det som eigentleg blir formidla. Nei, i staden hiv vi oss over tastaturet, rasande, sjokkerte, indignerte og krenka. Det heile skjer i eit tempo som vi kanskje ikkje beherskar. Eit tempo der det ikkje er tid til refleksjon og ettertanke.

Når vi ikkje møtast ansikt til ansikt får vi heller ikkje utforska standpunkta til den andre. Får ikkje ta og føle på den andre sine meiningar og intensjonar. Kan hende treng vi ein annan form for kommunikasjon, der vi ser kvarandre i auga. Der vi lyttar og anerkjenner kvarandre. Der vi finn ut kva vi har til felles meir enn kva som skil oss.

Så kanskje vi skulle innføre Thanksgiving likevel?