Alt, alt! Visste vi den gangen, venner…

Universell var vår viten – og uten nåde

dømte vi den som ikke behersket

som kjenner,

mennesketankens samlede fagområde.

I diktet «Da vi var atten» skildrar ordkunstnaren André Bjerke tenåringen si kjensle av suverenitet. Mange attenåringar opp gjennom tidene har kjent på nettopp dette: At historia om mennesket no har nådd det ultimate toppunktet. Akkurat med min generasjon. Utruleg nok. Ungdomsåra er nokre merkelege år, fulle av paradoks. I kva andre fasar av livet er ein så suveren og så sårbar, på same tid?

Ein gong var vi foreldre heltane i liva til barna våre. Brått har vi blitt sjølve inkarnasjonen av alt som er pinleg og teit. Det er av livets store gåter: Kvifor må ungdommane halde oss foreldre på forakteleg avstand, konsekvent meine det stikk motsette, og i alle samanhengar markere at «dette har du ikkje peiling på, mamma. Vi lever i 2017!» Kvifor må måten vi kler oss på, måten vi møblerer på og måten vi opptrer på sosiale medium på, vere avleggs, umoderne og håplaus? Kvifor må dei sjå på foreldra som dei aller minst oppegåande og opplyste menneska i universet? Det var jo han som ikkje kunne somne før vi hadde sunge «Fola blakken», om det så måtte gjerast via telefon? Det var jo ho som insisterte på at «Du er den aller, aller beste mora»?

Joda, vi veit kvifor. Tenåringane treng å finne ut kven dei er. Dei treng å ta avstand frå foreldra, for å kunne finne seg sjølv og sin eigen identitet. Gjer dei ikkje det, kan det vere direkte skadeleg. Men må dei vere så sjølvsikre? Korleis kan dei hevde utan atterhald at musikken, moten, stilen og slangen ALDRI har vore betre enn no? Vi prøver å smile av det, men kjenner inst inne at det svir litt. For var det ikkje vi, åttitalsungdommen, som var på topp, der vi sat på handarbeidssalen og spelte «Forever young» på repeat?

Men suvereniteten til ungdommen er berre halve sanninga. Dei er rett nok knallharde, kompromisslause og påståelege. Men dei er også skjøre som ospelauv, vinglete og sårbare. Dei er fulle av sjølvtillit, klare til å erobre verda. Dei er usikre og ynskjer seg merksemd og stadfesting. Dei foraktar etablerte meiningar og konforme gjeremåtar. Dei lengtar etter nokon som torer å stå for noko. Dei er urolege og søkjer spenning. Dei ynskjer mest av alt ro.

Som lektor i vidaregåande skule har eg det privilegiet å vere saman med ungdom kvar dag. Oppgåva mi er å lære dei at verbet alltid skal stå som ledd nummer to i norsk (viss det ikkje er ei leddsetning), at Ivar Aasen gjorde det største språkarbeidet nokon nordmann nokon gong har gjort, og at islam sitt fokus på skam kanskje best kan samanliknast med kristendommens syn på synd. Det er utruleg kjekt å vere lærar for unge menneske. Den gode samtalen i klasserommet, når det verkeleg svingar, er gylne stunder. Men rett som det er ser eg at nokre auge er fjerne. Skal tru kva det er som skjer inne i dét hovudet, mens eg står og snakkar meg varm om all verdas faglege detaljar? Finst det plass til meir der i dag? Har eg gløymt korleis det var å vere atten år og ha hovudet fullt av store kjensler, overveldande glede, krise, lykke, anger, skam?

Eg har derfor tatt etterutdanning i å vere ungdom siste året. Eg har sete på skulebenken til Nrk og Julie Andem, og følgd ungdomsserien med det svært treffande namnet «Skam». Dette er ikkje noko for sarte sjeler. Serien framstiller eit hardt ungdomsliv, i noko som vi kanskje må håpe er ei outrert byutgåve. Ungdommane, som no går i andre klasse på vidaregåande skule, har av ymse årsaker fråverande foreldre, og må finne sin eigen veg gjennom mange utfordrande situasjonar. Men her går ikkje kampane føre seg i form av ein ytre kamp mellom det gode og vonde, her er dei sine eigne fiendar, og dei såraste kampane går føre seg inne i dei sjølve.

Her er skam av mange slag i serien, gjerne godt kamuflert av ein svært polert fasade. I tredje sesong i haust har fokuset vore på Isak, som i dei to tidlegare sesongane har verka svært så suveren. Han har gode karakterar, er rask i replikken, og har ein litt småfrekk framtoning. Det viser seg likevel at under overflata kjempar han med spørsmål om kven han er, kva kjønn han eigentleg likar, og korleis han skal kunne leve med psykisk sjukdom i nære relasjonar. Måten den sytten år gamle skodespelaren Tarjei Sandvik Moe framstiller den indre kampen til Isak på, er så briljant, at sjåarane omtrent kan kjenne det fysisk i sin eigen kropp. Eg vil også framheve skodespelaren Henrik Holm, i rolla som den først så strålande Even, men som etter kvart gir depresjon eit andlet vi aldri vil gløyme. Har NRK laga noko betre og meir relevant? Sjåarar frå heile verda kjenner seg att, sjølv om dei ikkje forstår språket, og tryglar om omsetjing i kommentarfelta. Serien er rå, brutal og vakker. Den snakkar sant om den bitter-søte ungdomstida vi vaksne enten nektar å gi slipp på, fordi vi har kledd den i nostalgiens slør, eller som vi helst vil gløyme så fort som mogleg, sidan vi kan kjenne på ettersmaken av skam.

Eg har stadig elevar til samtale på gangen. Dei har gjerne manna eller kvinna seg opp i dagevis for å fortelje kva dei har på hjartet, og det kan vere tøffe ting. Rett som det er må også eg tørke tårene. Eg har slik respekt for desse unge som kjempar kampane sine kvar dag i krysningspunktet mellom suverenitet og sårbarheit. Som held fasaden, skjuler skamma, og gjer sitt beste for å prestere på alle område.

Ein dag går det over. Livet roar seg, og hovud og kjensler fell på plass. I mellomtida må vi vaksne fortelje dei unge at dei skal ha tru på at framtida kan bli god. Og at livet ikkje er noko å skamme seg over.