Om du har profil på Facebook må du passa deg. Du kan bli deprimert. For dess meir du les om andre si lykke, dess meir deprimert blir du over ditt eiga miserable liv. Og desto meir avhengig blir du av å få andre sine «likes» for å kjenne på lykka sjølv. For kva er meir deprimerande enn når det siste innlegget ditt møtast med rungande stillheit, og endar opp med ein einaste sympati-like. Frå di eiga mor.

Slett så ille er det nok ikkje, men fleire studiar seier at vi er mange som kjenner oss litt puslete når vi kvar dag verte bombardert av fjellturar, gourmetmåltid, lykkelege born, romantiske kjærastar og suksessrike karrierehopp.  Då kan det hjelpe å sjå på det heile som ei iscenesatt sjølvpresentasjon.

Sosiologen og sosialantropologen Erving Goffman skreiv i 1952 om korleis vi presenterer oss sjølve.  Som i eit teaterstykke går vi ut på scena og spelar rolla vår. Goffman introduserte to viktige omgrep. Det som skjer på scena, når vi speler rolla, kalla han «front stage». Når vi går ut av rolla og av scena, og ikkje lenger er synlege for kvarandre, er vi «backstage». Her kan vi slappe av, vere oss sjølve. I fullt monn.  Goffman seier at vi:  …småkrangler, røker, går uvørent kledd, sitter slapt eller står og henger, bruker dialekt eller simpelt språk, mumler og skriker, erter og dulter kameratslig, viser ringeakt for den andre, eller bruker kroppslige uttrykksmidler som å nynne, slafse, knaske, rape eller fjerte.

Det er lett å le litt av Goffman sin 60 år gamle teori, men han er kanskje ikkje så langt unna sanninga. For det er vel forskjell på oss heime og ute? På læraren i klasseromet og på pauseromet? På servitøren i restauranten og på kjøkenet. På mor og far i stova og på soveromet? Det er også når vi er ”backstage” at vi forbereder oss til førestillinga vi skal ha der ”frontstage”. Vi øvar oss, gruar oss, pyntar oss. Vi masar på ektefelle og born, vi kjem med formaningar og repeterer reglar. Vi lovar straff og løn. Når vi er klar, tar vi steget ut på scena og står frem som den dyktige medarbeidar, det naturlege midtpunktet på festen og den lukkelege familie.

I eit slikt perspektiv kan vi seie at lykka på facebook er det som skjer «front stage». Det er den måten vi vil presentere oss sjølv på ovanfor andre. Vi vel nøye ut det vi vil dele, og held tilbake det vi vil halde for oss sjølve. Fleire forskarar og journalistar har omtala denne sjølvpresentasjonen for eit sjølvbedrag. At vi lagar eit bilete av oss sjølv som ikkje stemmer med verkelegheita. At ingen har slike perfekte, vellukka og velorganiserte liv. Fagfolk åtvarar oss. Presset om lukke og suksess blir for stort. Vi blir deprimerte. Så kjem motreaksjonane. No skal vi legge ut dei andre bileta. Dei som viser korleis vi eigentleg er. Med rotete kjøken, skitne ungar, lettvinte måltid med ketchup og oss sjølve på sofaen med potetgullposen.

Det er to viktige skilnader mellom sjølvpresentasjonen ansikt til ansikt og den på facebook. I det verkelege livet veit du stort sett kva publikum du har. Om du skal på arbeid er det kollegaene dine du møter. Eller kundane dine. Eller elevane. Skal du i familieselskap er det tante Ågot du skal presentere deg for. Og som er noko heilt anna enn når du er på champagnekveld med venninne dine. Du kan tilpasse sjølvpresentasjonen til det enkelte publikum. Du kan ha fleire roller. Vere fleksible. På facebook er ikkje dette så enkelt. Der er dei jo alle saman. Kollegane. Kundane. Elevane. Venninnene. Til og med tante Ågot har fått seg profil!

I det verkelige livet er ”backstage” frakopla ”front stage”. Det er ikkje mogleg å vere på begge stadene samtidig. I det verkelege livet kan du verne deg. Vere heime på dårlege dagar. Unngå andre. På facebook er det annleis. På ein dårleg dag kan du sitte «backstage» og logge deg på «front stage». Dei andre si lukke veltar innover deg. Du greier ikkje logge av. Greier ikkje slutte å skrolle. Greier ikkje slutte å synes litt synd på deg sjølv. Det er da du kapitulerar og postar noko positivt. Så mens ditt verkelege eg er heime og vonbroten, er ditt virtuelle eg pålogga og lukkeleg. Det er då det blir eit sjølvbedrag. Men om du veit at presentasjonen av deg sjølv på facebook ikkje viser heile sanninga om ditt liv, så gjeld det antakeleg også alle dei andre. Så kan vi tenkje det, at både du og eg er så mykje meir.  Men vi sit no der, miserable i kvar vår stove og er virtuelt lukkelege på face.

Skal eg vere ærleg så likar eg sjølvbedraget. Sagt på ein annan måte, eg likar å logge meg på og få ta del i gleda. Sjølv om det er andre si. Eg er glad for at vi ikkje syner alt der inne, av rotete kjøken og skitne ungar. Av joggebukser og potetgullposar.  Av kvardagens elende og tristesse. Eg har stor sett nok med mi eiga. Sjølvsagt kan det bli for mykje kakebaking, blomar og barnebilete. Då skrollar eg berre forbi. Det kan vi ikkje gjere når vi treff kvarandre på Blåhuset. Eg kjem nok til å fortsette med å nøye velje ut kva eg postar på facebook. Og eg kjem til å halde meg til «front stage». «Backstage» vil eg ha for meg sjølv, anten det er kyss eller krangel. Og skulle eg falle ut på glattisen og prøve å framstille meg sjølv betre eller annleis enn den eg er, så får eg fort eit hint om det. For på facebook sit mor og følgjer med. Og trykkar like.