Og jeg som trodde at folk på Hareid ikke brydde seg om hvor jeg holdt til? Men her må jeg tro om igjen. Den ene etter den andre- mer eller mindre «bekjente» - har vist interesse for min ustoppelige flyttetrang.

Noen har  - lattermildt – gitt uttrykk for at jeg som flytter så ofte må vel kunne starte et flyttebyrå. Andre har funnet det nødvendig å gjøre meg oppmerksom på at jeg har flytttet  MANGE GANGER,  noe som har fått meg til å lure på om der finnes en hemmelig regel på Hareid som setter en grense for hvor mange ganger det er vanlig folkeskikk å flytte.

Men det verste er at hver gang går jeg i samme fella og begynner å forklare  hvorfor  og nær sagt ber om unnskyldning.

Her må det utvilsomt  være noe fatalt galt med meg.

Ingen har spurt om jeg trives her jeg er nå.   Om det skulle være noen som  kunne blir glade på mine vegne kan jeg svare:   Jeg stortrives!

Men fakta er at bortsett fra at jeg flyttet fra Ålesund til Hareid – nygift og med mitt jordiske gods i en pappkoffert fra krigens dager (her finner jeg det klokest å opplyse om  at dette  var 2. verdenskrig) - har jeg aldri flyttet bare for min egen del.

Et tilbakeblikk forteller meg at etter ni år  i et etterhvert koselig krypinn i tilbygg til løa hos mine svigerforeldre, bygde vi vårt drømmehus «Yst og øvst på Liset  (Idag er det naturlig nok kommet langt ned) og ingen skulle da fått meg til å tro at vi ikke skulle bo der resten av livet.

Men etter mange år utviklet mannen min Parkinson sykdom, og snart var det bare å se i øynene at her kunne vi ikke bo.

Et lite hus på Rasmusmarka, ikke langt fra der mannen min var født, ble vårt husvære de neste 5-6 åra.

Sykdommen, som ingen enda kan gjøre noe med, utviklet seg raskere enn ventet, og snart måtte vi innse at valget sto mellom å bygge om huset eller finne en leilighet. Valget falt på en leilighet, og i et knapt år fikk han kose seg med å se utover sjøen. Jeg har alltid vært sjøsyk, så det ble aldri mitt drømmested.

Men faktum – som jeg ikke kan komme fra- i løpet av  12 år har jeg flyttet 3 ganger.

Det høres helt forferdelig ut, og jeg kan ikke skjønne at jeg har klart det. Men to ganger har flyttingen vært nødvendig for å gjøre livet levelig for mannen jeg valgte å dele det med, men denne siste gangen flytter jeg for å komme i en mindre og mer høvelig leilighet  for meg selv. Den store forskjellen er at denne gangen var det bare meg som var med på flyttelasset.

Det er noe å tenke på.

Jeg tror ikke jeg forlover meg når jeg sier at jeg ikke kommer til å flytte igjen. Da regner jeg ikke med Hadartun , der vi alle lander dersom vi er friske/sjuke nok til å få adgang. Men jeg føler meg trygg på velviljen der.

Offisielt er adresse her jeg nå bor : Kvisla 57, men jeg har i all stillhet døpt den til: Hadartun filial de luxe/Brekkebakke

Anne Marie  Vaagen Hareide