Vi ser dei idet vi skrid forbi dei i raskt tempo. Til dit vi skal. Og vi skal alltid ein stad. Og vi har det travelt med å kome dit.

Så travelt at vi ikkje tek oss tid til å verte kjende med desse folka, ofte eldre, som så gjerne ville hatt litt av vår tid.

Dei sit ikkje der. Dei bur der.

Dette er heimen deira. I deira nye, endra liv. Mange av dei har reist frå det kjæraste dei eigde.

Eigen heim. Som dei har brukt årrekke på å bygge opp. Spinka og spara. Der dei var trygge.

Hadde naboar som dei hadde hatt i alle år.

Så må dei bryte opp til ei ny tilvere.

Med eitt er det vekke det dei har meistra, dei daglege innøvde rutinene, kunnskapen om at alt har sin plass.

Dei har kome til Hadartun.

Dette innlegget handlar om desse menneska. Og oss andre.

Dei sista åra har mor mi budd der, først i omsorgsbustad, så på sjukeheim.

Og eg har fått ei ny erfaring, og ny innsikt. Fordi eg kunne ha vore der så pass ofte som eg har vore, har eg fått møtt så mange interessante mennesker. Med så mange historier.

Eg har fått sett at det dannar seg kulturar på ein sjukeheim, og på i avdeling, blant dei som bur der. Akkurat som det gjer i arbeidslivet.

Og eg har fått sett kva som virkar i møte med dei – og kva som ikkje gjer det.

Mest av alt har eg sett livsglede.

Eg har erfart at alder og aldring – er inga hindring. For inni er dei fleste unge. I tankane sine.

Og det er mange fleire som vil ut, vere delaktige, interesserte  - enn dei som får det.

For all del. Dei som bur på Hadartun (og andre omsorgssenter) er like ulike som oss.

Mor er no 96 år. Mange av hennar venninner, tidlegare naboar og kjende – har også fått Hadartun som sin nye heim. Og dei lever tett – og opplever tettare enn før; døden.

Det er sikkert også tøft.

Mange var unge i ei tid, der grannekonene hjalp kvarandre. Der ungane sprang ut om morgonen, og vart jaga inn til kvelds. Ei tid da slekt reiste til kvarandre laurdagskvelden og spela kinasjakk. Dei hadde kvinneforening. Og mannen var ute. Ofte jobba kvinna heime.

Mor jobba ute. Mor tok sertifikat når ho var 50. Og køyrde tur medalle venninne sine som ikkje hadde det. Ho vart enke som 59 åring. Ho har dansa og sunge all si tid. Og hatt ein styrke og livsmot – som eg beundrar henne for.

Og gode venninner. Nokon av dei lever enno. Kjem og besøker henne.

Ei av dei var Perda Holstad. Som døydde no, snart 98 år.

Som til liks med mor var så glad for å vere der alt foregjekk. Som til liks med mor pynta seg – og ville sjå fin ut.

Lat oss lære også av det. Kor viktig det er å pynte seg i ny og ne. Vere den beste utgåva av oss sjølv  i møte med andre.

Lat oss stoppe litt opp neste gong vi set føtene inn føre døra på Hadartun.

Og det går ikkje og skrive det, utan å nevne ein av dei store gledesspreiarane vi møter der; Jon Jakobsen.

Gi dei som sit der all den respekt dei fortener. Gi dei verdigheit.

Ikkje slutt å ta dei på alvor.

Eller la vere å tru at dei ikkje vil vere med.

Der det skjer.

Det ligg så mykje kunnskap der. I dei. Og mellom dei. Så mange historier.

Og eg vil nytte høve til å takke for det. Hadartun er ikkje eit bygg, men ein heim. Og mellom veggane bur mange av dei som i si tid utgjorde grunnfjellet i oppveksten din. I ditt nabolag.

Vi må aldri gløyme at den utgåva vi ser i dag – skjuler svunne draumar, lukke og minne, om ei tid som var.

Vestposten; legg turen dit – og la forteljingane deira – kome oss til del.

Det handlar om historia vår.

Audhild Mork