Det tek førtifem minutt å reise frå Bergen til Hovdebygda. Det er nesten inga tid i det heile. Eg flyg over fjella, over Sognefjorden, over breen og bygdene, over dei smale, svingete vegane. Lett som ingen ting legg eg fire hundre kilometer med massivt landskap bak meg, på førtifem korte minutt. Likevel hender det at eg kjem fram og kjenner det som om eg hadde gått kvar einaste meter. Som om gangsperra og gnagsåra eg eigentleg skulle ha hatt, men ikkje har, likevel er der på ein eller annan måte. Eg er sliten. Ikkje på same måte som når eg faktisk har gjort noko slitsamt i førtifem minutt. Viss eg hadde jogga eller jobba eller passa ungar, til dømes. Det einaste ein nyttar musklane til i flyet er å transportere seg sjølv frå det behagelige (om enn litt tronge) stoffsetet og bort til toalettet. Likevel er det å reise forbunde med ein heilt annan form for trøttleik, som ein ikkje kan setje fingeren på og forklare. Det er noko eige med reisetida.

Det engelske ordet for reise, travel, kjem frå latin, og tydde opphaveleg tortur. Det seier litt om kva det å reise har vore ein gong, og framleis kan vere for mange. Farleg, slitsamt og veldig, veldig langvarig. Dersom ein før skulle kome seg nokon stad måtte ein nytte sin eigen kropp. Ein måtte kjenne avstanden mellom ein stad og ein annan fysisk – i støle musklar, såre føter. Ein ville ha sett den same utsikta, lenge, lenge, før ein kom til noko nytt. På 1800-talet kunne det ta fleire dagar å kome seg til Sunnmøre frå Bergen, dersom ein reiste med båt. Ein var prisgitt tilhøva på sjøen, utan sonar eller kystvakt til å hjelpe seg. Ei reise frå kyst til kyst i USA tok på byrjinga av 1800-talet nær tre månadar. Og det var med damptog. Før jernbana si tid var slike lange reiser enten utenkelige eller ditt livs store prosjekt. På 1800-talet var ei jorda-rundt reise på 80 dagar science fiction. I dag tek det førti timar med fly.

Eigentleg treng ein berre gå tilbake éin generasjon her i distriktet for å få ei heilt anna kjensle av avstand enn vi har i dag. Dersom ein skulle frå Hareid til Ulsteinvik på 1960-talet, ja, så gjekk ein gjerne. 12 kilometer til fots. Eg har gått frå Hareid til Ulsteinvik éin einaste gong i mitt liv. Det er langt. Det tek tid, i alle fall godt over ein time. Og då eg vel var framme, så var det like langt tilbake. Å gå på fjellet for rekreasjon må ha verka ganske overflødig under slike tilhøve. Ikkje rart norske bønder lo av desse galne engelske lordane som kom til Sunnmøre med forsett om å klatre til toppen av fjella våre – for avkoplinga si skuld.

Inga kvile for den slitne

Å reise i eit fly er å flytte seg i romet utan eigentleg å merke det. Ein vert blind for si eiga fart, som når ein køyrer bil og trur det går sakte, heilt til ein ser ut av sidevindauget. Ein kjenner ikkje avstanden som er passert i kroppen. Likevel kjenner eg ein slags fantom-trøyttleik. Som om noko i meg merka alle dei mila likevel. Å reise med fly er noko radikalt forskjellig frå å reise på sine eigne to føter. Det er å lette opp frå jorda si overflate og bevege seg rundt den, som ein satellitt. Slik månen er satellitt. Slik jorda er det, i høve til sola. Fart vert alltid målt relativt i høve til noko, som står stille. I jetflyet flyg vi med ei fart på 700 km/t i høve til jorda. Men jordkloden står ikkje stille, den heller. Den roterer rundt seg sjølv med ei fart på 1600 km/t, i tillegg til å suse rundt sola i 107 000 km/t. Faktisk er det ingenting som står stille. Solsystemet roterer rundt sentrum i Mjølkevegen, Mjølkevegen roterer i høve til andre galaksar, og alle desse galaksane er i stadig rørsle, på veg vekk frå det fyrste glimtet i Big Bang. Avstandane i universet vert stadig større. Det er ikkje rart ein kjenner seg litt matt der ein sit, godt til rette i det mjuke flysetet, og veit at det å sitje stille eigentleg er ein illusjon.

There is no rest for the weary, seier eit gammalt ordtak. Det finst inga kvile for den slitne. Å ønskje seg ro, verkeleg ro, frå romet sine rørsler er som å ville stoppe tida. Er ikkje tid nettopp det, forflytting i rom? I alle fall er det slik vi målar den: Ein dag er tida det tek for jorda å reise rundt seg sjølv. Ein månad er den tida månen brukar på å reise rundt oss. Eit år er tida det tek for jorda å gå ei runde rundt sola. Dersom ein kunne overkome romet, ville ein også overkome tida. Ein får litt meir tid, viss ein reiser nokre tidssoner bakover. Ein kan reise frå ettermiddagen og få morgonen tilbake, dersom ein reiser motsett av den vegen jorda roterer. Men tida målast også i din eigen kropp. Du kan reise på kryss og tvers av tidssoner så mykje du vil, kroppen eldast likevel. Den eldast til og med litt raskare, kan det kjennest ut som for oss som vert slitne av reise. Men dersom du kunne bevege deg i romet svært, svært fort, like fort som lyset for å vere nøyaktig, så ville faktisk tida stoppe, også for kroppen din.

Det finst ro. Faktisk er det det einaste som finst, ifølgje den gamle greske filosofen Parmenides. Han meinte at rørsle er umogleg. Eleven hans, Zenon, utvikla ei rekke paradoks som skulle få andre til å ta denne påstanden på alvor. Dersom ein skyt ei pil mot ein blink, sa Zenon, så er det faktisk umogleg for pila å kome fram. Årsaka til dette er at pila må passere ei uendeleg mengd romlege punkt, i løpet av det avgrensa tidsromet den er i lufta. Dersom ein deler inn i små augeblikksbilete står pila stille, i balanse med resten av verdsromet, som filosofen førestilte seg som ei perfekt kule. Litt vanskelig å relatere seg til kanskje. Men dersom det er slik at alt i universet berre kan seiest å røyve seg i høve til noko anna som står stille, og ingenting i universet faktisk står stille, kan det ikkje hende at det er rørsla som er ein illusjon? Uansett kor langt og fort vi trur vi reiser, så går vi berre i ein ring rundt oss sjølv? Slik kjennest det i alle fall ut kvar gong eg kjem heim. Som om eg eigentleg har vore her heile tida.