På bilradioen masar dei om at enda fleire veljarar har sagt nei til gigant-kommunar. Det er sjølvsagt leit for dei som har drøymt om å bli store. Ein ordførar snakkar om å stå igjen som «ufrivillig liten». Eg susar av garde i den vesle Up-en og kjenner at eg er heilt frivillig liten. På fleire måtar. Resultatet etter folkerøystinga i oppvekstkommunen min Hareid likte eg. No bur eg i Ulstein kommune. Eg er nøgd med valresultatet der også. Faktisk er begge kommunane så samstemte at dei kanskje ein dag kan slå seg heilt i hop.

Eg skiftar kanal og mimer til musikken. Altså, denne kommunesamanslåinga, det var lenge eg ikkje våga å seie det høgt, men eg forstod jammen ikkje heilt kva det handla om. Har ikkje lokalpolitikarane nok å styre med, om dei ikkje må drive å renne på alle slags møte og tenke store tankar i tillegg? Det må vere eit typisk døme på keisarens nye klede: Dei som styrer seier det er fint og flott, men vi vanlege ser og ser og klarer ikkje å få auge på noko anna enn luftslott.

Heldigvis var det nokon som våga å peike på at silketrådar og gullband førebels er heilt usynlege. Då kunne vi andre også le og riste på hovudet og gå vår veg. Ikkje alle brydde seg om å ta vegen innom røysteurnene og seie meininga si på eit papir. Men eg trur det er mange nok til at signalet er sendt sørover til Sanner om at vi enn så lenge held oss til det vi kan sjå og forstå og kjenne på.

Biluret viser ti på tolv. Sjølv om eg er frivillig liten, er det andre ting eg strittar meir imot. For kvar time blir eg ufrivillig eldre. Eg klarer heldigvis stort sett å gløyme det, men i dag har eg fått nokre fleire grå hår i hovudet. Trur du ikkje eg klarte å kræsje om bord i Sulaferja. Du veit, den mest antikke av dei, den med ei hattehylle på kvar side. Opp dit måtte eg. Dei kalla det øvre dekk. Det gjekk ikkje så bra. Eg må skulde på kommunesamanslåinga, eg fikla litt for mykje med radioen akkurat då dei vinka meg på land.

No er eg på veg til Ørsta for reparere høgre front. Det går fort gjennom Eiksundtunnelen. Heldigvis, der er eg ute i lyset og ser Volda skrive i blomsterskrift i rundkøyringa.

Eg svingar opp vegen mot Volkswagen, no gjeld det berre å få henta den leigebilen og kome seg heim til Ulsteinvik i ei fart. Då har eg vore innom fem kommunar på ein formiddag. Eg føler meg i grunnen nokså interkommunal.

Eg rettar på håret og legg førarkortet flott på disken. Kvifor har eg i grunnen så mykje imot ei storkommune?

«Ja, slike førarkort er det ikkje ofte ein ser no til dags», seier den blide karen bak disken. Han løfter førarkortet mitt og studerer det frå alle sider. Eg ser det då, det rosa førarkortet frå før årtusenskiftet, det er gigantisk, som ein dinosaur-levning. Akkurat som eg.

Etterpå vert eg sitjande heilt stille i den nye leigebilen. Rett framfor meg står det ein kar med gammalmanns-kaps og rullator midt i køyreleia. Eg får ikkje køyrt før han har lagt nøyaktig saman ein plastpose med skjelvande hender og trilla i sniglefart vidare. Det tek ein halv time.

Eg forstår det no. Det er eg som er konservativ og gammal og vil at alt skal vere sånn som det er. Og så har eg ikkje lyst å hamne på Bakk-Ola marka, sjukeheimen her like ved Volkswagen i Ørsta, medan mannen min sit med store auge og stav i handa på Hadartun. Ja, det blir i alle fall ikkje noko krangling på den måten. Men litt stussleg er det, å ikkje få sjå noko til kvarandre.

Sniksentralisering kallar Senterpartiet det. Har dei rett? Blir Sanner sine storkommunar ei himla køyring til og frå barnehagar og skular og aldersheimar som er spreidde utover all mark? Litt sånn som bror min i California har det: med ein times køyring for å levere i barnehagen, og så to timar motsett veg til jobben og så eit par timars køyring om dei skal ein tur innom byen (San Francisco altså, ikkje Ålesund). Bort sett frå at der har dei basseng i hagen og solskinn heile året.

Kanskje folkerøystinga viste at folk flest synest at dei køyrer nok. Og at dei ikkje trur på vage lovnader om at tenestene skal ligge i nærleiken av brukarane. Kvar skal elles den store pengesparinga i kommunesamanslåinga ligge? Færre ordførarlenker å pusse kan ikkje ha så stor innsparingseffekt.

Eg startar opp bilen og køyrer i sakte fart heim til Hareidlandet. Eg veit kva eg ville ha røysta om eg budde på Hareid også, men eg forstår dei som vil leike litt med Ålesund. Byen har alltid leie nærmare enn Ulsteinvik. Det er sant, eg er ein dinosaur, slik som Ludvik N. Holstad i lokalavisa sist laurdag. I dagboksnotata frå 60-talet stod det at han ikkje fann fram i Ulsteinvik fordi han var der så sjeldan.

No har parkeringsavgift på Hareidskaia og meir bilkøyring fått Ulsteinvik nærmare og Ålesund lenger vekk. Men det hadde vore veldig freistande å få ålesundarane til å skrive nynorsk, var det ikkje det dei lokka med i intensjonsavtalen med dei omkringliggande nynorskommunane? At Ålesund skulle bli nynorskby? Det hadde blitt ei fole kaule.

Eg køyrer gjennom Ulsteinvik og utover Fløstranda. Heime ventar ein som er veldig opptatt av nynorsk. 11-åringen har av ein eller anna grunn blitt fanatisk dialektpoliti. Kan det vere alt snakket om kommunesamanslåing og storkommunar som gjer at han fryktar ei utvatning av språket? Han kjem ikkje til å like overskrifta mi.

Gutungen slår hardt ned på bruken av «går» i staden for «gjeng». Han ser strengt på meg kvar gong eg seier feil. «Så nøye, går det ikkje an å vere», brukar eg å seie. Då kremtar 11-åringen og eg skundar meg  å rette: «Eg meiner, gjeng ikkje an».

Det hjelp ikkje at vi truleg ikkje får felles kommuneadministrasjon med Ålesund med det første, elleveåringen veit at framtida er uviss. Han har stramma inn målnormen og har no lagt ned forbod mot å seie i går og i forgårs. Han vil ikkje ha nokon inkonsekvens og seier det heiter i gjenge og i forgjenge.

Kvifor vere stor når ein er lukkeleg som liten, i gjenge, i dag, men kanskje ikkje i morgon.