Det er ein song eg alltid må slå av når den blir spelt på radio. Det er ikkje noko gale med teksten, den er god og sann. Melodien er også fin. Men det er noko gale med meg.

For nokre år sidan song Georg Grimstad den på eit arrangement på Fredheim, og då kunne eg ikkje akkurat slå av, så eg måtte berre sitje der og høyre. Det dårlege samvitet mitt blei gnidd inn av Georg si vakre bassrøyst: «For husk at denne dag må du ta vare på…» Eg følte meg uvel. Sanninga ramma under beltestaden.

Eg trudde eg skulle bli verdas beste mor. Eg hadde eit godt førebilete i mi eiga mor. Eg hadde fantasien i orden og var framleis glad i å leike og finne på ting. Eg var relativt ung og enno ikkje heilt avleggs. Som utdanna pedagog måtte vel også forholda liggje til rette for å vere ei tolmodig og dedikert mor som sette ungane først og tok all motgang i rolla som ei utfordring, ikkje eit problem. Jo jommen sa eg smør. Det finst ikkje det tolmodet i verda som kan halde når tre troll trassar. Fornufta og gode intensjonar er som blåste bort, for her er harddisken overbelasta og har gått seg varm. Avkjølingsvifta i den mentale prosessoren min streikar. DÅ er det at stemma til Louis Jacoby skjér gjennom eteren:

«Så husk at denne dag må du ta vare på. Den forsvinner mellom fingra dine nå. En gang vil du savne slitet, da er det for sent å vite; det er du som gjør din dag og tinning grå.»

Eg hugsar for eksempel at ein av mine skjønne små hadde det med å søle under kvart måltid. Sjølv om eg har vakse opp med ein far som var sjeleglad når andre søla enn han sjølv, klarte eg ikkje å kjenne på denne gleda. Det blei berre nok. At det ikkje kunne gå EITT måltid utan mjølk utover heile bordet. Ein dag kom «syndaren» heim frå barnehagen og kunne gledesstrålande fortelje: «Eg sølte i barnehagen i dag, og dei vaksne blei ikkje sinte!» Ja kven var den angrande syndaren då?

«Når melkeglasset veltesog geitostmaten eltesmellom fingre som er klønete og småSå husk at denne dag må du ta vare på, den forsvinner mellom fingra dine nå»

Løysinga for å avkjøle harddisken var i blant å betale for ei fristund. Her var så mange romanar å lese, og så altfor lite ro.

- Gi mor tre kvarter til å hente seg litt inn igjen i lag med Kristin Lavransdatter! Eg treng litt vaksenkontakt, sjølv om det er med ein oppdikta figur. Fristunda blei betalt med to kjeks og eit eple, med beskjed til ungane om å vere ute og leike ei stund. Og så kunne mor forsvinne inn i middelalderverda der problema var store nok, men ingen krangla i alle fall om kven som skulle sitje i midten i bilen i dag, eller kven som skulle sitje i den forhatte benken på kjøkkenet, og ikkje på stol. Kristin har sine eigne utfordringar, ingen tvil om det. Kven skal ho velje, den trygge Simon Darre, middelalderens «guy next door», eller den spennande og farlege riddar Erlend? Og når ho endeleg har fått Erlend etter mykje strev, kvifor kan ho ikkje greie å gløyme det som Erlend har gjort urett mot henne? Kvifor må ho gjere det så vanskeleg for seg sjølv?

Eg er langt inne i Kristin si verd no, inntil fiksjonen plutseleg treff mi eiga verkelegheit med ein smell, slik han så miskunnlaust kan gjere. Kristin kjem mot slutten av trilogien ut frå kyrkja og får sjå den forsømde ungeflokken sin stå der på kyrkjebakken: «Sønnene hennes – hun hadde ikke tenkt på dem før. Som i et lynglimt så hun gutteflokken sin – slik de hadde stått i utkanten av hennes liv dette siste året, sammentrengt som en hesteflokk i tordenvær, speidende, sky – fjernt fra henne, mens hun stred i sin elskovs siste dødsbrytninger. Hvad hadde de lidd, mens hun veltet sig i sitt villsinn -. Hvad skulde bli av dem nu -.» Raskt ropar eg inn ungeflokken, sjølv om eg ikkje akkurat strir i elskovens siste dødsbrytingar. Kristin får klare seg sjølv, eg har mine eigne å ta meg av!

«Det kjem andre tider», trøysta far min rett som det var, då det var på det mest travle med småbarna. Og dei andre tidene har kome. Situasjonen i heimen har roa seg. Vekke er dei skitne fingermerka på vindauget, men vekke er også armane som klamra seg rundt halsen min. Eg får rette stilar i fred utan minst to små oppå meg. Dei er store, og eg kan lese så mykje eg vil i fred. Dei har blitt normale, kjekke og sunne ungdomar som greier seg sjølv. No må det nesten ein straum-stans til for at dei skal finne vegen ut av romma sine. Dei er på veg til å leve sine eigne liv, for slik må det vere, seier Kahlil Gibran i Profeten: «Deres barn er ikke deres barn. De er Livets sønner og døtre med egne lengsler. Livet går ikke bakover eller dveler ved i går. Dere er de buer som deres barn blir skutt ut fra som levende piler.»

Om ikkje lenge har dei funne sin eigen veg i livet. I august reiser den første. Då må eg kanskje bestikke dei med meir enn to kjeks og eit eple for å kome heim. Og eg skal tenkje at sjølv om eg ikkje har følt meg så vellykka, så har eg vore ei privilegert mor. Då kan eg høyre på Jacoby sitt siste vers, utan å slå av radioen:

Du er kysten som de en gang seiler fra. Si meg hvem er stor og hvem er liten da. Når fremtidshavet ligger som et speil, så blås din medvind inn i deres seil.