Min første kjærleik var av den mjuke, tause typen, med store hengeøyre og slitte kroppsparti, varig merka etter intens kos. Han var ein «bamse», som barna no kallar det, men det var slettes ingen bamse, det var ein hund. Vi var saman i eitt og alt, i sølepyttane og i senga. Det var stor leiteaksjon viss hunden ikkje var på same stad som meg ved leggjetid. Men forholdet tok brått slutt då ein nabogut impulsivt reiv hunden ut av hendene mine og kasta han på jonsokbålet. Den same guten prøvde førti år seinare å bli Facebook-ven med meg. Det blei han sjølvsagt aldri. Å bere nag tar meir enn førti år, sjølv om årsaka berre var ein hund.

Per Sivles soge «Berre ein hund» er då også eitt av mine sterkaste barndomsminne. Nrk si filmatisering blei sendt første gong då eg var seks år, og eg kan framleis hugse for eit inntrykk historia gjorde. Den er nok kjend for mange: Den merkelege engelskmannen Mr. Jonson kjem til fjellbygda der Per og familien bur, og betaler godt for å få husrom heile sommaren. Han er ein av desse britiske fjellpionerane som har fritid nok til å bruke naturen som rekreasjon. Med seg har han eit troll av ein hund, så stor som ei kvige, og med ein kjeft som kan ete ein slipestein. Hunden får til husmora si fortviling ligge på det beste åkleet (mot kompensasjon), og på menyen hans står både vossakorv og lefse. Trass i den første skepsisen til «trollet», utviklar Per og «Hall», som hunden heiter, ein sterk venskap mens dei ventar på mr. Jonson som klatrar i farlege fjellsider. Fjellet blir då også lagnaden hans, engelskmannen ramlar ned og døyr, og hunden blir seld på auksjon. Etter at Hall gong på gong har kome tilbake til Per, skyt far beistet, og seier dei trøystande orda: «Det var berre ein hund».

Sivle sin tittel har dobbel tyding, og kanskje kan menneskeslekta delast i to: Den delen som synest tittelen passar heilt bokstavleg, for ein hund er jo eit «berre», og så har vi den delen som opplever tittelen ironisk. Vi som høyrer til del nummer to lar oss fornærme når ikkje heile verda verdset våre firbeinte like høgt som vi gjer. Då familien min fekk seg hund for åtte år sidan, fekk eg spørsmålet: «Skal de ha hunden inne?» Spørsmålet var i mine auge så dumt at eg lurte på om det verkeleg var seriøst meint. Skulle vi skaffe oss hund for å ha den ute? Eg skal faktisk innrømme at eg kan bli litt barnsleg såra og vonbroten når gode vener snakkar nedsetjande om hundar. Eg skulle ønske at dei hadde sett kva det gjorde med sjølvkjensla til jentungen å kome heim til eit hus som ikkje lenger var tomt, men der ein ivrig hund heldt på å rivne av lykke kvar gong ho kom heim. At dei kunne sjå han på nitten synge «jeg er så glad i dere» til hundane, når han trudde ingen såg det. Eller tårene og sorga til yngstemann på sofaen den dagen eldstehunden måtte døy. Berre ein hund?

For er det ikkje slik med oss menneske, at vi helst vil at alle skal føle det same som oss? «På seg sjølv kjenner ein andre», heiter det. Det eg held for verdifullt, ventar eg at også andre skal like. Det eg synest er rart eller av lav verdi, ventar eg at også andre skal forakte. Vi held opp vår eigen standard og vår eigen smaksfasit, og måler andre sine preferansar etter våre eigne. For meg, som reagerer på andre sitt syn på hund, er det visst tid for sjølvransaking:

Har eg nokon gong rista på hovudet av korleis sambygdingar hemningslaust elskar vårt lokale fotballag og lar humøret svinge totalt irrasjonelt, alt etter resultatet på kampen på søndag? Har eg tenkt at nokre brukar heilt meiningslaust mykje tid på å trene på treningssenter kvar einaste dag, og skal tru kvifor i alle dagar dei har slikt behov for å vere der heile tida, når dei berre kunne gå seg ein tur? Har eg undra meg over ho som heile tida skiftar profilbilde på Facebook? Synest eg det er merkeleg med dei som orkar å dra på hytta kvar einaste helg, når dei berre kunne vere heime og slappe av? Har eg irritert meg over vegetarianarar som gjer livet så vanskeleg både for seg sjølv og andre? Sjå det, ja. Eg er visst skuldig på alle punkt når det gjeld å felle ein etnosentrisk dom over andre sine verdiar. Sjølv om det berre gjeld noko så banalt som fotball…

Ordet «berre» er faktisk eit skummelt ord. Når vi brukar det, set vi oss sjølve i ein posisjon der vi reduserer noko for andre, eller for oss sjølve. «Det går over, det er berre kjærleikssorg». «Det er berre ei prøve, ingen ting å ta slik på veg for». «Det er berre noko du trur». «Det er berre nervar». «Det er berre noko du innbiller deg». «Du berre overdriv». «Det er berre eg som er dum».

Det er sårt å vere den som opplever at ein blir redusert fordi andre har fasiten på kva som er rett, sant og verdifullt. Som nittenåring kom eg til ein heilt annan landsdel på folkehøgskule, og møtte meg sjølv så kraftig i døra at eg framleis kan kjenne på skakingane. Eg kom frå eit miljø med høg grad av semje om kva ein meinte var rett og gale. I ein diskusjon der eg felte ein dom med stort frimod, fekk eg høyre at eg ikkje hadde rett til å uttale meg så unyansert i denne saka, for eg «hadde hatt ein beskytta oppvekst». Det var fæle ord å høyre for ein nittenåring, men det var heilt sant og svært nyttig. Eg hadde vist liten respekt og lita forståing for det som var annleis enn eg var van med, og no måtte eg tole å få kompasset justert. Kanskje må vi tole det i blant, sjølv om det er krevjande. Kanskje treng vi å bli meir audmjuke og lyttande til kva andre set høgt.

Min såkalla «barndomsven» skjønte ikkje kva han gjorde då han kasta hunden min på bålet. Far til Per skjønte nok heller ikkje kor gale det var å ta frå sonen den kjære kameraten. Det er ikkje alltid lett å forstå andre sine kjensler, verdiar eller meiningar. Men det vi ikkje forstår, skal vi likevel respektere, og ikkje redusere til eit «berre».

LIV OSNES DALBAKKEN

Lektor ved Ulstein vidaregåande skule Busett på Strandabøen