Eg likar å tru at det var mitt påfunn, det som skjedde ein slapp søndag i barndomen.

Det var våren før eg fylte sju. Eg hadde vorte tiltrudd rolla som barnevakt for den fire år yngre naboguten: foreldra skulle berre køyre eit ærend og bad meg sjå etter han ein times tid. Dei skulle berre ha visst, for det er utruleg kor mange løvetannfrø ein rekk å plante på ein time!

Eikrem i Volda var då, som no, ein fredeleg og oversiktleg stad, der det diverre skjedde fint lite. Viss det skulle bli action av noko slag, måtte vi ordne det sjølve. Og denne slappe søndagen måtte vi finne på noko, naboguten og eg. Avblomstra løvetann vart stikkordet. Og det skal seiast, er det noko Eikrem har nok av, er det løvetann.

Eg har alltid likt løvetannen, eg. Løvetannen, eller kapplau som ein seier på Hareidlandet, er eit sikkert vårteikn. Uansett kva som går gale elles i livet, kjem løvetannen attende vår etter vår. Medan mange andre vekstar er plaga med sjukdom og skadedyr, har løvetannen jarnhelse. Har du nokon gong høyrt om rôte, sopp eller flugeåtak på løvetannavlinga? Ikkje? Tenkte meg det, ja.

Kva hadde vel våren vore utan denne bustete, gule blomen? Eg har aldri forstått kvifor mange er så sinte på løvetannen, kvifor dei brukar timar, dagar og sikkert veker av livet sitt til å kverke planten. Ulike reiskap og sprøytemiddel for å fjerne løvetannrøter er big business. Men det er berre å innsjå at det er ein tapt kamp, vi menneske kjem aldri til å vinne over løvetannen.

Hadde planten vore eit menneske, hadde han vore svært ettertrakta på jobbmarknaden. Han sviktar aldri (=påliteleg og til å stole på) og har ei eiga evne til å dukke opp på stadig nye plassar (=innovativ, løysingsorientert, framoverlent og kreativ). Løvetannen er vanskeleg å fjerne (=robust og har ståpåvilje) og han trivst over alt (=tilpasningsdyktig). Der kjøpeplantar grin på nasen av jordsmonn og klima, blømer løvetannen. Han treng berre luft og ein neve grus for å ha det bra.

Løvetannen er også utruleg anvendeleg; du kan skyte blomen, stilken kan du lage fløyte av, safta i stilken set merke som er umoglege å få vekk, både blad og blomster kan etast (men smakar pyton, når sant skal seiast), og frøa kan blåsast av garde. Sistnemnde set seg fast der det måtte passe, og neste vår kjem det garantert opp ein løvetann der frøet landa.

Det var akkurat det som skjedde denne slappe søndagen. Naboeigedomen var ganske fersk, så oppkøyrsla var berre ei lang skråning av grus og mold. Naboane hadde ikkje rukke å plante langs sidene, så her måtte det gjerast noko, meinte snart-sjuåringen. Utstyrt med plastspadar frå sandkassa grov vi i grus- og moldblandinga og stappa rikeleg med løvetannfrø nedi. Vi rakk akkurat å verte ferdig før naboane kom heim.

Året etter, våren før eg fylte åtte, skaut det opp eit vilt tal med løvetann i oppkøyrsla hos naboen. Tett i tett med fine, solgule løvetann. Vakkert, tenkte eg, men innsåg at naboane kanskje ikkje var like fornøgde. Då lovde eg meg sjølv at eg aldri skulle verte ein slik vaksen som hata løvetann.

Eg torde aldri fortelje at det var mitt påfunn, å plante løvetann i oppkøyrsla deira. Og naboguten har så vidt eg veit også halde tett. Men det vart no folk av oss begge, vi er faktisk begge til å stole på, kreative og tilpassingsdyktige.