Liv Osnes Dalbakken er lektor ved Ulstein vidaregåande skule, og busett på Strandabøen. Les hennar kommentar her:

Vindauga står opne med gardinene flagrande ut i mailufta. Sunnmørssola skin generøst utan skodde, men her inne sit vi og kan ikkje anna. Til å vere tjue nittenåringar på eitt rom er det påfallande stille, ein høyrer berre tastetrykk, blading i læreboka og snufsing frå forkjøla russenaser. Og eitt og anna sukk. Klasserommet bortanfor er ikkje like stille, der skulle ein tru det låg eit tuberkulosesjukehus. Det er «hosterommet» for dei som ikkje hadde ull under russedressen. I dag står mykje på spel. Det er eksamen i norsk.

Eg sit vakt over dei, og kryssar fingrane. I dag skal tre års arbeid kulminere i norsk stil. Det er ei øving dei fleste nordmenn hugsar frå eigen skulegang, men mykje er no annleis. Læreplanen har vakse seg ut av gamle proporsjonar. Alle hjelpemiddel er tillate, men dermed er også oppgåvene så intrikate at elevane ikkje skal kunne ha eit ferdig svar liggande på maskinene sine. Kampen mot plagiat er ein bitter kamp i vidaregående skule, og lærarane taper nok oftare enn dei likar å tru. No gjeld det å ikkje skrive seg ut på viddene, men trekke inn det som er relevant, og vise evne til sjølvstendig refleksjon. «Les oppgåva nøye» har eg sagt i alle mine nitten lærarår, men har likevel fått nokre i beste fall fantasifulle avvik. - Som han som var frå Hovdebygda og skreiv om Ivar Aasen, uansett korleis oppgåva lydde. Eg tenkjer på min kjekke engelsklærar Tor Flatin: «Nå gjelder det som det aldri før har gjullet», brukte han å seie, før han lo godt av si eiga radbrekking av eit vanskeleg verb.

Ja, no gjeld det. Allereie til hausten skal mange av dei konkurrere om studieplassane. Dei har rekna på karaktersnittet, og éin spør meg om eg trur han får 4 på eksamen, eller 5 eller 6, og eg må berre seie at eg ikkje veit. Det spørs om alt klaffar denne eine dagen. Vi norsklærarar formanar og heiar. Tryglar og oppmuntrar. «Hugs no at «sei» er ein fisk, verbet er «å seie». «Hugs å jobbe med formuleringane, og lage gode overgangar.» Eg veit jo kor gode refleksjonar denne eleven kan skrive viss dagen er hans. Eg har faktisk blitt rørt av teksten hans om Vesaas, og orda som gylne bruer mellom menneske. Men vil orda kome i dag?

«Kvifor må vi ha norsk?» Spørsmålet dukkar opp frå tid til anna. Kvifor skal vi lese denne gamle litteraturen? Eller desse nye og rare modernistiske tekstane som vi ikkje forstår? Eller (no har vi nådd kjerneproblematikken): «Kva skal vi med diktanalyse?» Det er nok mange som har gått ut av vidaregåande skule og framleis lurer på dette, men eg håper at norsklærarar fortel dei at vi ikkje må gløyme at vi står i ein samanheng. 2017-mennesket har ikkje plutseleg blitt slik vi er i dag, vi står på skuldrene til kvarandre og må lære av dei som gjekk før oss. Det inkluderer sjølvsagt kva dei tenkte og skreiv. Ved å lese får vi leve oss inn i andre måtar å vere menneske på. Vi får tenkje nokre nye tankar. Og kanskje får vi ei forståing for at menneske i stor grad har dei same kjenslene og utfordringane, sjølv om dei lever under andre føresetnader. - Eg trur at vi blir betre menneske viss vi les, seier eg, og har norskfaget sitt oppdrag om å drive «danning» i tankane. Og i nokre gylne augeblikk får eg oppleve korleis tekst og lesar finn kvarandre. Kvar gong eg underviser i det nokså krevjande diktet «Fra en annen virkelighet» av Gunvor Hofmo, har eg ei jente i tankane som fortalde meg i ettertid kor viktig diktet blei for henne. Hofmo skildrar korleis «jeg» har kome for nær noko, og har hamna i ei alternativ verkelegheit, der alt det tilsynelatande normale er unormalt og vanskeleg. Fortvilinga gjennomsyrer diktet, «for jeg er på den andre siden der mennesket er en tåke av ensomhet og angst». Ein gut i klassen til jenta meinte at diktet berre var tull, for det er jo ingen som føler det slik. «Men der sat eg», fortalde jenta lenge etterpå, «og følte det akkurat slik». Og då er analysen ein veg fram til erkjenning.

Det er eit krevjande oppdrag, men også eit privilegium å vere norsklærar i vidaregåande skule. I løpet av tre år skjer det mykje modning, og det er spennande å følgje utviklinga til elevane. Sjølv om ein rett som det er kan kjenne arbeidsveska tynge på veg heim, og ein tenkjer at det finst betre bør i bakken enn ein stilbunke, er tekstene ei unik bru inn til eit ungt menneske sine tankar. Kven andre vaksne får sjå kva som rører seg der inne? Det kan vere sterke kjensler og djupe tankar som er lånt og kamuflert av Vesaas sin metafor: «Ei øy utan bru kan ingen nå til utan båt, men båtar blir der berre mellombels til dei finn neste destinasjon. Ei øy utan bruer vil vere fanga i seg sjølv, utan plass i nettverket og den vil vere ubrukeleg.» - For ein vakker tekst, seier eg til guten. - Den rørte meg. Og sjølv om det er viktig for ein nittenåring å halde på eit nonchalant image, har eg tru på at læraren sine ord kan ha ein verknad.

Slektssoga mi fortel nettopp om dette. Oldefaren min, Arnt Sommerro frå Surnadal på Nordmøre, var læraren til den seinare poeten Hans Hyldbakk, kjent for sine vakre tekstar som «Vårsøg» og «Slåttetæja». Hyldbakk var frå svært tronge kår, og hadde opplevd mykje trasig i skulen. Men Arnt, den nye læraren, las høgt frå stilane hans, og roste han til og med for skrifta. «Eg tenkjer på kor han sette mot i meg og gav meg tru på meg sjølv slik at kreftene vakna og viljen til framsteg voks i min barnevår», skriv Hyldbakk som vaksen, etter å ha blitt ein kjend lyrikar. Han kom frå ingenting, men hadde ei gåve som blei sett av læraren.

Dei fem timane har gått, eksamen er ferdig. Og denne veka har 50000 ungdommar fått vite resultatet. Eg håper at norsklærarane deira har fortald elevane at sjølv om eksamenskarakteren er det viktigaste i verda i augeblikket, har det viktigaste målet i faget vore å bygge karakter.