Søndag morgon. Kaffi på senga. D2-magasinet i handa. Eg les om sykkel-VM, om engelske gods, om den første Istanbul-biennalen etter kuppforsøket og om rapparen Graa Sky. Eg blar vidare, og der står han. Høg. Kjekk. Moderne. Det karakteristiske hovudplagget er i same djuprosa farge som genseren hans. Overskrifta Urban Turban seier sitt. Bikramdeep Singh er nøydd til å bere turban då religionen hans, sikhismen, krev det. Sjølv har han hatt forskjellige turbanvariantar, i barndommen, i Forsvaret og i vaksen alder. – Eg får mange nysgjerrige blikk. Nokon smiler og ler når dei ser meg, men du blir vand til det, seier han. Den neste sida i D2 er ei heilsides reklame. Men eg ser ikkje den. Eg ser ei hijabkledd ung kvinne. Alvorleg i ansiktet. Tradisjonell. Mørk. Ho seier: – Eg får mange hatefulle blikk. Nokon spyttar når dei ser meg, men du blir vand til det.

For nokre år sida gjekk TV-serien ”Lovesikh” på NRK. Den turbankledde sikhen Sumeet Singh Patpatia var 27 år og gifteklar. Han hadde no gitt seg sjølv eit år på å finne ei kone på eiga hand, før foreldra tok saka i eiga hender. I sikhismen er det ikkje uvanleg at foreldra hjelpar barna sine med å finne ein passande ektefelle. Aller helst ein frå same kultur og religion. Eg såg denne serien då den gjekk, ein av få kanskje. Noko særleg merksemd fekk serien aldri, verken av omgangskrets eller media. I 2017 går ein TV-serie som heiter ”Faten tar valet”. Hijabkledde Faten skal finne sitt politiske parti. Gjennom fem episodar sjekkar ho ut kva partia meiner om miljø, forsvar, utdanning og integrering, før ho i siste program stemmer på det partiet ho til slutt valde.

Eg såg denne serien då den gjekk, ein av få kanskje. Men den fekk massiv merksemd. Kringkastingsrådet fekk 3600 klagar før serien i det heile tatt var sendt.

Tankane går vidare denne søndag morgonen. Til barneskulen og klassevenninna mi ”Lise”. Ho var som ei prinsesse, med langt lyst hår ned til midja og alltid i lange, bølgjande skjørt. Eg trur aldri eg såg Lise utan skjørt. Eg huskar ikkje om ho var med i gymtimane eller på skidagar. Antakeleg ikkje. Foreldra til Lise var med i Smiths vener.

Tankane går til det moderne Ulsteinvik, for nokre år tilbake, eg skulle vere Natteramn. Det var stor ungdomsfest i den gamle Ulsteinhallen, og sida alle ungdommane var der, var vi Natteramnane også det. Dunkande musikk, halvmørk hall og mykje ungdommar. Ein heilt vanleg fest. Men og fulle jenter i høge hælar. Og korte kjolar dei drog i, enten oppe eller nede, i eit forgjeva forsøk på å dekkje seg til. Eg huskar også ein tur til Egypt, på besøk i Khan El Khalili, dei verdsberømte basarane. Nokre menn i vestleg dress. Nokre menn i galabayi. Nokre eldre kvinner i hijab. Og moderne unge muslimske kvinner i jeans og høge hælar. Og eit silketørkle på hovudet.

Unge kvinner i 2017. Dei dekker til håret sitt. Beina sine. Kroppen sin. Dei gjer det av eige val, seier dei. Dei kallar det fridom. Unge kvinner i 2017. Dei blottlegg beina i korte skjørt, navlen i korte toppar. Dei piercar seg, tatovera seg, fargar håret blått og grått. Og alt syner dei fram. Dei gjer det av eige val, seier dei. Dei kallar det fridom.

Verda er ikkje lett å forstå. Muslimske mødrer blir skulda for å seksualisere døtrene sine når dei tek på dei hijab. Når barn brukar hijab, dette klede som dekker til håret, er det for å hindre menn i å få lyst på dei. Norske mødrer kler dei små døtrene sine i bikini. For å skjule brysta dei enda ikkje har fått. Seksualisering? Nei, det er visst berre søtt. Berre mote. Unge vestlege jenter gruar seg til sommaren. SK2017 er for seint. Men det er alltid håp for SK 2018. Sommarkroppen altså. Den som helst bør vere tynn. For er den ikkje det, vil ikkje jentene kle av seg om sommaren. Då sit dei på stranda med t-skjorte og shorts for å skydde seg mot kroppspresset. I Frankrike vart ei ung muslimsk kvinne tvungen av politiet til å kle av seg på stranda. Ho hadde kledd på heile seg, i ein burkini.

Det er sjølvsagt forskjell på ein turban og ein hijab, både historisk og kulturelt. Og det er forskjell på menn og kvinner. Og det er stor forskjell på fridom og tvang. Men det er ei feilslutning å tru at alle (religiøse) hovudplagg og symbol unntatt hijaben er frivillig. Og tvang er heller ikkje lett å forstå. Ofte kan misforstått fridom vere like ille som tvang. Som når norske ressurssterke kvinner, for å bevise for alle kor frie dei er, kler seg nakne. Eller når norske ressurssterke muslimske kvinner, for å bevise kor frie dei er, dekkjer seg til. Til sjuande og sist er det forskjell på kjensler og fakta. Vi kan føle og meine mykje om hijab. Men kva veit vi eigentleg om plagget mange nordmenn elskar å hate?

Midtausten-forskar Berit S. Thorbjørnsrud seier at hijab symboliserer alt frå fromheit til motstand, frigjering og tvang. Ifølgje forskaren frå Universitetet i Oslo er det knapt noko klesplagg eller symbol som er så gjennomforska som hijab. Men kunnskapen får stadig mindre plass i debattane. Hijaben slik vi kjenner den i dag, oppstod i Midt-Austen på 1970-talet. Fram til da hadde muslimske kvinner ofte ikledd seg eit slør. Av tradisjon, religion og av vane. Frigjeringsrørsla på 70-talet sveipte over heile verda. Det tradisjonelle sløret vart kasta, og det vart heilt vanleg at muslimske kvinner med utdanning kledde seg i vestlege kle, var oppteken av mote, smykke og sminke, og gjekk med håret utslått.

Men frigjeringsrørsla hadde ikkje gjort livet lettare for alle kvinner. Mange kvinner av lågare klasse hadde ikkje økonomiske ressursar eller tilgang til alt dette. Det var blant kvinnelege iranske studentar at det ”nye sløret” vart skapt. Dei hadde kjempa hardt for tilgangen til utdanning, og ønskte å skape eit meir rettferdig samfunn. På universiteta vart dei konfrontert med dei øvre klassane sin livsstil – ein livsstil dei ikkje hadde tilgang til, sjølv om dei skulle ønske det. Desse studentane melde seg derfor ut av ein konkurranse dei berre kunne tape, og som eit symbol på at dei hadde andre ideal, ikledde dei seg eit billig tørkle, som vart knytt for å dekkje hovud, hår og hals. Ifølgje forskar Thorbjørnsrud definerte desse kvinnelege studentane seg som anti-materialistar, anti-imperialistar og dei var mot det autoritære urettferdige samfunnet.

Det sløret og hijaben har til felles er dei mange forsøka på forbod og påbod – samt reaksjonane på desse. Då vestleg kolonimakt gav forbod om bruk av slør i Algerie på 1800-talet, førte det til at fleire kvinner enn før brukte slør som eit teikn på motstand mot kolonimaktene. Både Atatürk i Tyrkia og Resa Sjah i Iran forsøkte begge å forby slør og i begge tilfella førte det berre til at sløret vart eit motstandssymbol mot autoritære myndigheiter. I dag er det påbod for iranske kvinner å dekkje seg til, og bart hår har igjen blitt til et symbol på motstand.

I dag har hijaben mista mykje av si opphavlege ideologiske betyding og ifølgje Thorbjørnsrud er motiva for å bruke plagget mange. Nokre seier det handlar om ei aukande seksualisering og kroppspress i det moderne samfunnet. For andre er det meir eit identitetsprosjekt, å vere stolt av kven dei er. Og når dei blir spurt seier mange det handlar om religion, det å bruke hijab er ein måte å uttrykke at ein ønskjer å vere eit godt menneske som søkjer å leve i pakt med Guds vilje.

Nokre unge kvinner bruker hijab, sjølv om mødrene deira ikkje dekker seg til, og ein del foreldre er i mot at døtrene deira går med hijab. I Noreg meiner motstandarane at hijab er kvinneundertrykkande og forankra i ein ekstrem religiøs ideologi. Vi veit at nokre norske jenter og kvinner tvingast til å bruke hijab mot sin vilje. Det skal vi som eit ope, sekulært samfunn ta på alvor. Det er mange i Noreg som meiner eg bør reagere når eg ser ei kvinne i hijab. Bli redd og frykte framtida. Det kan hende eg er naiv, men skal eg vere ærleg synest eg det er meir påtrengande og slitsamt med alle dei som kler av seg. For som fleire svarar på spørsmål om kvifor dei brukar hijab: – Eg vil at andre skal vere meir oppteken av korleis eg er inni meg, enn av korleis eg ser ut. Og det kunne kanskje fleire tenkt.

Ein kan meine mykje og mangt både om dei avkledde og dei påkledde. Men like lite som eg trur det står ein mannssjåvinist bak ei kvar avkledd kvinne, trur eg heller ikkje det står ein islamistisk ekstremist bak ei kvar hijabkledd ei. Det gjer debatten både fordummande og kunnskapslaus. Dei som brukar hijab frivillig må bli høyrde og respektert. Historia viser at verken forbod eller påbod har den ønska verkinga når det gjeld bruk av hijab. Men om vi ønskjer ein open dialog, der norske verdiar som likestilling og likeverd står sentralt, må debatten om hijab bli meir kunnskapsbasert og nyansert.

Berit Lyngstad,

Sosiolog. Arbeider som personalsjef i Volda kommune