-Eg var i Noreg i fem år og hjelpte dykk, frå 1940 til 1945, fortalde den tyske verkstadeigaren stolt, fornøgd med eigen innsats. Det var sommaren 1981, og den leigde campingbilen vår hadde oppført seg merkeleg på Autobahn i Bayern. Dermed fekk både bilen og familien eit opphald på verkstad, i lag med ein tyskar som var strålande glad for å treffe «gamle vener». Han fortalde at han hadde vore stasjonert på Sørlandet, der han bygde veg til oss. Eg var berre tolv, men hugsar at far min undra seg over verkstadeigaren si manglande verkelegheitsforståing, då vi var vel på vegen att.

Denne hendinga tenkjer eg på der eg ligg i hotellsenga i Krakow og ikkje får sove. Eg er på Polenreise med tiande klasse, og dagens inntrykk frå Auschwitz og Birkenau har vore mange og sterke. Eg har høyrt, lese og sett film om dei ufattelege hendingane i konsentrasjonsleirane, men å sjå med eigne auge tar frå meg nattesøvnen. Den raude danseskoen til ei jødisk kvinne, midt i den enorme haugen av sko som blei samla inn før ho møtte døden i gasskammeret, er brent inn på netthinna. Og eitt spørsmål står klarast fram: Korleis kunne innbyggarane i området rundt leirane leve med det dei var vitne til? Korleis kunne dei late det skje? For dei måtte då sjå alle toga som kom, stappfulle av folk? Dei må ha reflektert over kvifor ingen tok toget tilbake, og kvar alle folka blei av? Rykta må ha gått, mistanken må ha vore der, men kvifor gjorde dei ikkje noko? Kvifor denne handlingslamminga? Eg seier med Bjørn Eidsvåg i all mi sjølvrettferd:

«Og eg har tenkt

det sko ’kje eg ha gjort

Eg sko ha kjempa

saman med deg

Holdt rundt deg

og tørka svetten bort

- gjort ka eg kunne

for å gle deg»

Det er ettertidas privilegium å døme, når sanninga sitt avslørande flomlys blir retta mot den som tok feil val, som «ikkje visste», eller lét vere å gripe inn. Men vi veit det så godt når vi rettar lyset mot oss sjølve: Det går godt an på same tid å både sjå og ikkje sjå.

For kva var i vegen med mitt syn og mi fatteevne i tenåra, som ikkje såg venninna mi sin heimesituasjon? På ein merkeleg måte visste eg korleis det var heime hos dei, samtidig som eg ikkje visste. Eg greidde sannsynlegvis ikkje å ta det inn over meg i all mi uskuld og trygge tilvære. Tema blei aldri nemnd med eitt ord. Eg spurde aldri korleis det gjekk, eller korleis ho hadde det. Kva slags venninne var eg? Var det ikkje eg som nettopp tenkte at «eg sko ha kjempa saman med deg»? Men eg såg ikkje, sjølv om eg såg. Mea culpa.

Vi er mange som deler på slike synder. Det er fleire enn Ulstein kommune som må ta inn over seg at vi kanskje ikkje har sett skikkeleg at noko går føre seg bak hjørnet på skulebygget. At det ikkje er slik det skal vere i fotballgarderoben. At nokon aldri blir bedne i bursdagsselskap. At det er ein kollega som aldri blir tatt inn i varmen ved det bordet der det er mest latter i lunsjpausen. Det skremmer meg når skular eller organisasjonar erklærer seg som «mobbefrie». Mobbing finst, i dei mest utkropne utgåver, både i aktiv og passiv form. Men ser vi? Og kva gjer vi med den vonde erkjenninga, viss vi faktisk ser?

Karl Ove Knausgård sin lange romanserie «Min kamp» kan til tider opplevast som ein kamp, også for lesaren. Å lese dei lange og detaljerte utgreiingane hans, kjennest ofte som å vandre i trange og aude dalar. Men så opnar landskapet seg opp i nokre refleksjonar som tar pusten frå meg som lesar. Slik er det ikkje minst i siste bind, der Hitler og nazi-Tyskland er bakteppe for Knausgård sine tankar om eige liv og situasjon. Knausgårds overordna poeng er at vi dekker oss bak eit skilje mellom «vi» og «dei», og at nazistane har blitt det store «dei» i vår tid. Eit «dei» som «vi» distanserer oss frå: «Samtidig vet vi, selv om ikke alle erkjenner det, at vi selv, om vi hadde vært en del av den tiden, sannsynligvis ville ha marsjert under nazismens fane. I Tyskland i 1938 var nazismen konsensus, det var det som var rett, og hvem vil eller våger å ta til orde mot det som er rett?» (s 791).

Tanken om rasehygiene var ein mykje meir utbreidd tanke enn eg har forstått i historietimane. Det var ikkje berre ein skrudd tanke som Hitler og hans næraste kompanjongar fekk føre seg i løpet av førkrigstida. Nei, det var eit akta og respektert verdisyn som mange framståande menneske var samde om, dette at nokre menneskegrupper var ein trussel for det reine og høgverdige folket. At verda ville bli betre utan jødar, sigøynarar og handikappa menneske, og at det faktisk var ei moralsk plikt å reinse dei vekk: «Rasebiologien var ikke noe skittent, lavt og uverdig (…), det var tvert imot vitenskapens state of the art, omtrent som våre dagers genbiologi, innhyllet av lys og fremtidshåp» (s. 792).

Vi likar å tru at «vi» aldri kunne gjere den same unnlatingssynda som «dei», det tyske folket. Eller som naboane til konsentrasjonsleirane. Men kva om det i vår tid veks fram ein annan tanke som verkar naturleg, opplagt, uskuldig, og ikkje minst er så populær at det verkar sært og reaksjonært å meine noko anna? Som eit isfjell veks tanken fram, der dei ti prosenta over overflata verkar uskuldige, men under overflata ligg 90 % som vi ikkje ser rekkevidda av. Og her får eg valuta for innsatsen gjennom lesinga av sjette bind av «Min kamp», for her brettar Knausgårds refleksjon seg ut i noko å tygge på i søvnlause netter:

«Hvem vil vi være den dagen vår anstendighet blir satt på prøve? Vil vi våge å si imot det alle mener, det våre venner, naboer og kolleger mener? (…) Stor er vi-ets kraft, og alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi er et godt vi. For kommer det onde, kommer det ikke i formen av «de», som noe fremmed vi lett kan avvise, det vil komme i formen av «vi». Det vil komme som det rette» (s. 792).

Då spørs det om vi faktisk ser. Eller vil sjå.

Liv Osnes Dalbakken,

Lektor ved Ulstein VGS