I følge eit ordtak i det rike og industrialiserte Nord-Italia er Afrika alt som ligg sør om Roma. Ein kan ikkje krangle med slike treffande observasjonar. Frå døra som skil meg og dei andre i blokka der eg bur har eg tredve trappetrinn ned til neste dør. Den skiller meg frå resten av byen. Herfra har eg tredve meter bort til gatehjørnet, og frå dette vesle steinkastet unna senga mi kan eg sjå Europa. Ho ligg der i enden av gata, på andre sida av Bosporos. Det er ikkje berre Europa eg kan sjå frå denne gatestubben, men ett av dei eldste og samtidig mest imponerande byggverka eg veit om: Ayasofia - Hagia Sophia - Heilag Visdom. Det er litt lengre vekk enn noko steinkast eg kan oppdrive, men det er framleis nærme nok til å både sjå og drøyme om. Bygninga var ei kirke i nesten tusen år, før muslimane kom og dekte over Jesus. Deretter var ho ein Moské i nesten fem hundre år, før ein sekulær europear fødd i Hellas gjorde ho om til eit museum på 1920-talet; sjølvaste Atatürk, landsfaderen til Tyrkia. Ellers har bygget lite å skryte av. Det har holdt ut i ein urolig, jordskjelvherja region. Det har stått landfast midt i ein vegkross mellom tre kontinent, tre religionar og ørten imperier. Med sin bunkersliknande arkitektur er dette forståeleg, men nåde deg om du brukar blitz når du tek bilde inne. Det øydelegg mosaikken.

Men tilbake til Bosporos: at dette stredet skal skille to kontinent, Europa og Asia, det tykkjer eg er merkeleg. Det er den same byen og det same landet på båe sidene. Istanbul og Tyrkia. Eg kunne sagt det same om folket og nasjonen, men dét blir å rote seg inn i spørsmål eg helst ikkje vil diskutere på ei datamaskin og eit internett som lett kan bli overvåka, i eit stadig tøffare klima for ytringsfridom og blå auge. Så eg skal streife utanom alle spørsmål om svakt demokrati, stjålne menneskerettar, internasjonale mistolkingar og korrupte regjeringssjefar. Nordmenn tåler ikkje slike karakteristikkar av seg sjølv.

Eg held til i Istanbul denne månaden, og kvar morgon drikk eg te på den nærmaste kafeen. Medan eg vekslar mellom wi-fi og vindaguet mot gata er det store kontrastar å spore. Rett nok sit eg i Asia, og mannen som rotar i bossdunken på andre sida av gata er òg i Asia. Men eg er européar, han er ikkje. Det står oss båe to fritt å reise til Europa, det tar tredve minutt med ferga, prisen er sju kroner. Det skal da dei fleste greie å tigge seg til på nokre timar. Men det er ikkje Europa dei skuar der nede i gata. Det er berre andre ein annan del av landet. Dei ser knapt i den retninga: Dei drøymer seg vidare, langt vidare og mykje lenger inn i det vi - eg - du, det vi kallar Europa. Alt medan dei er opptekne av å rote i store bossdunkar: nokre plukkar plast, andre plukkar papp. Dette samlar dei opp i digre sekkar som dei fraktar rundt på ryggen, med hjelp av to små hjul, nett som på ein trillekoffert. Eg er ikkje sikker på kva dei gjer med det sorterte bosset, eg trur dei fraktar det ned til Bosporos for å demme opp heile faenskapet. Eg har tatt ferga over og attende mange gongar, alt søppelet som flyt er eit tydeleg tegn på at det nederste steget på stigen freistar å skape ein høgare grunn å stå på. Lokale dykkarar er einige. Dei kan konstantere at heile havgrunnen her er full av boss.

Men bosset er ikkje ferdig sortert. Det fins framleis matrestar og tomme ølbokser. Boksene kan ikkje pantast, men dei tørre ostebitane og det halvmygla brødet er etandes. Istanbul er full av lauskattar, gatehundar og glupske måker, men desse dyra et ikkje frå bossdunkane. Måkene blir mata med brød av ungar på fergene, rett frå hendene deira. Ei kvar husholdning med respekt for seg sjølv set ut både tørrfôr og vasskåler for kattene i nabolaget. Gjerne innafor eit lite gitter, slik at det berre er kattane og ikkje gatehundane som når tak i det. Og ja, gatehundar, Dei luskar og tuskar rundt i gatene, utan eigarar, utan band. Dei skaper ikkje andre problem enn store ruker på fortauet. Dei vert fora med pizza, ris og kjøtbein frå restaurantane, og dei klagar ikkje. Maten får til og med ligge på pappen den skulle blitt solgt i, slik at hundane slepp den audmjukande kjensla av å ete rett frå asfalten.

Når kvelden er over og eg traskar heim er dei ferdige med å sortere papp og plast. Framleis er det nokre dyr som rotar rundt i bossdunken utanfor blokka der eg bur. Dette er det aller nederste trinnet på stigen. Om dei er kurderar, rom eller syriske flyktningar veit eg ikkje. Dei finn nokre tomme nøtteskal og nokre enda tommare ølbokser, men får korkje pant eller kaloriar av dette. Dei held fram med å leite, vel vitande om at om dei ikkje finn ein drit er det alltids noko tørrfôr i ei skål rundt hjørnet. Nei, dette er ikkje Europa. Men eg skal rote litt rundt, eg og, og sjå om eg finn noko som liknar.

Eirik Strandabø, Ulsteinvikar på reisefot