Det hende til same tid kvar dag.

Som om det fanst ei løynd bjelle i morgonstundene våre. I stampen med nyvaska handdukar kanskje, eller under oppvaskstabelen, ei bjelle som klang så berre foreldra mine kunne høyre den. Med eitt utveksla dei blikk over kjøkenbordet. Så var det avgjort kven sin tur det var, og ein av dei reiste seg. Gjennom kjøkenvindauget kunne mamma eller pappa observerast oppe på vegen, der dei gjekk med lette steg og altfor tynn jakke, med ansiktet fullt av ein frisk ny dag. Ei morgonluft full av forventning.

Personen som vende tilbake frå postkassestativet var ein ganske annan. Føta var tyngre og farta mindre. Armane fulle av konvoluttar og kundeaviser, det morgontrøytte ansiktet oppgitt. Berre reklame, no igjen. Rekningar og reklame.

Det er ein draum vi har, at det ein dag skal dukke opp noko vedunderleg i postkassa vår. Noko vi ikkje har visst om. For til postkassa kan kven som helst sende oss kva som helst. Eit kjekt postkort, ei forseinka julegåve, eit uventa brev om arv frå ein amerikansk onkel vi aldri har kjent. Eller reklame og rekningar.

Forventningane knytt til postkassa har vore karakteriserande for kvardagen til foreldra mine. Dei høyrde til den fyrste generasjonen i Norge som fekk oppleve at posten vart levert dagleg, til ei postkasse like ved huset. No ser det ut til at dei også vert siste generasjonen som har det slik. Vi er ved byrjinga på slutten av ei 5000 år gammal historie.

For nokre år sidan vandra eg gjennom gatene på Manhattan. Eg hadde drukke ein cookie butter milkshake, og var framleis litt kvalm då eg kom over den nesten latterleg monumentale James A. Farley Post Office Building. Med den tomme koppen i handa vart eg ståande og stirre opp på dei meterhøge marmorsøylene, medan eg tenkte med meg sjølv at dette var noko anna enn det gamle posthuset ved Hareidslôket.

Over søylene sto det ein inskripsjon som eg kan gjengi den dag i dag, ettersom eg tok eit bilete av den: «Neither snow nor rain nor heat nor gloom of night stays these couriers from the swift completion of their appointed rounds.»

Verken snø, regn, hete eller nattemørke hindrar postryttarane i å få posten raskt fram. Sitatet minna meg, av alle ting, om ein Bonanza-episode eg hadde sett ein gong. Ein episode der little-Joe bestemte seg for å bli postryttar for The Pony Express Company. På plakaten sto det at dei trengte spinkle ryttarar under 18 år, helst foreldrelause, som var villege til å risikere livet dagleg (!).

Eg trur det er to grunnar til at eg hugsar denne episoden så godt. Fyrst og fremst fordi eg syntest at little-Joe var veldig kjekk, og derfor bekymra meg for at han skulle døy. Men også fordi den utvida mi forståing av kva ein postmann var. Mine tidlegare førestillingar rundt dette yrket var fullstendig dominert av barne-tv serien Postmann Pat. Den surrete tøffelhelten frå Greendale redda rett nok ofte dagen, men han såg ikkje akkurat så hardbarka og heltemodig ut når han gjorde det.

Forresten så har ikkje inskripsjonen på postbygningen i New York noko med cowboyar å gjere i det heile. Sitatet er henta frå verdas fyrste historiebok, nemlig Undersøkelse (Historiae, på gresk) av Herodot. Postsystemet han skildrar er det persiske, og han er mektig imponert over effektiviteten og stå-på viljen til desse postryttarane frå 500-talet før Kristus. Eit brev kunne transporterast mellom ytterkantane av Persarriket, frå Susa til Sardis, på berre sju dagar. Dette høyrest straks meir imponerande ut når ein får vite at det er snakk om 2400 km, og at denne reisa til fots tok nitti dagar.

I Norge fekk vi postvesen fyrst i 1647. Det var bøndene på utvalde postgardar som hadde ansvaret for å levere breva. Ei vanskeleg reise langs dårlege vegar i eit vêrhardt land, og like farleg som i ville vesten. Postbøndene var utstyrte med pistolar, sablar eller postmannsdolkar, for å kunne forsvare seg. På 1600-talet tok det like lang tid å sende eit brev frå Oslo til Trondheim, som det to tusen år tidlegare hadde tatt frå Susa til Sardis. Sju dagar.

Sidan den gongen har nye transportmiddel blitt tekne i bruk, fyrst dampskip, så tog, så bilar og fly. Dette har i kombinasjon med innføringa av postnummer og postkasser ført fram til situasjonen foreldra mine kjende, med effektiv postlevering som tok berre éin dag.

Det er laurdagsmorgon i heimen vår. Borna mine sit i pysjen og ser på barne-tv. Eg drikk kaffi og ser gjennom gamle aviser. Det er to år sidan laurdagsposten vart avvikla. Slutt på å vandre i crocs ned til postkassene, med nyvaska hår og god tid etterpå til å bla gjennom blad og brosjyrar heime. For ein månad sidan vart også a-posten avvikla, og konsernsjefen i Posten spår at posten snart kjem til å bli levert berre éin dag i veka. Altså kjem det igjen til å ta sju dagar å sende eit brev frå Oslo til Trondheim.

Frå tv-en kjem kjenningsmelodien til Postmann Pat. Men eg let meg ikkje lure. Det er lenge sidan Pat sa opp jobben som postmann, til fordel for ei stilling innan spesialpakke-service. Eg snur akkurat nok på hovudet til å sjå han suse over skjermen i helikopteret sitt, utan samtidig å få med meg kor mykje ungane smular i sofaen. Det er ein fin dag ute, eg har ikkje lyst til å støvsuge.

Så er det som om det kling ei løynd bjelle i meg. Med brå, ivrige rørsler reiser eg meg frå kjøkenbordet, og går ut i yttergangen. Frå jakkelomma fiskar eg opp mobiltelefonen. Eg har ikkje sjekka e-post sidan i går! Alle moglege slags spennande beskjedar kan ha funne vegen inn i innboksen min sidan då, tenkjer eg, og får håpa mine stadfesta med det same. Her er både e-brev frå ein ukjend onkel i Amerika, som vil gje meg eit gratis Green Card, og eit tilbod om å gjere dataen min om til ein money making machine. Meir interessant enn rekningar og reklame i alle fall. Eg dumpar smilande ned igjen på kjøkenstolen.

Men eg veit at det ikkje sluttar her. Eg veit at om éin, to eller tre timar, så kjem eg til å merke den løynde bjella igjen. Og sjekke posten. Igjen.

Helene Hovden Hardeide,

Kjem frå Hareid og studerer no litteraturvitenskap ved UiB.