Helene Hovden Hareide kjem frå Hareid og studerer no litteraturvitenskap ved UiB.

På veg heim frå skulen din går vi forbi ein statue. Ein epleskrott i marmor. Då vi fyrst byrja å gå denne vegen, i fjor haust, ville du alltid stoppe for å sjå på den. Du syntest det var den sprøaste statuen på heile jordkloden. Eg var i grunnen einig.

No er det heilt andre grunnar til at du stoppar opp ved denne statuen. Du ser rett på epleskrotten, men det er som om du ikkje ser den likevel.

– Mamma – pliiis? spør du.

Eg ser på deg. Det er nesten så eg kan skimte den lyseblå glansen frå pokestoppet i pupillane dine.

–Ikkje i dag, svarer eg. I dag også.

–Men kvifor? vil du vite.

Eg seier dårlig tid. Middag og leselekser, seier eg. Men eigentleg har det ingenting med saka å gjere. Eigentleg er eg berre bekymra.

Eg er bekymra for den usynlege verda, som finst overalt rundt deg. Ei ikkje-verd, men ei verd likevel. Pokemonar som både er og ikkje er der.

Det er ikkje det at den er usynleg som bekymrar meg. Dersom du hadde hatt ein usynleg venn, hadde det vore heilt greitt. Dersom du hadde fortalt meg at nabolaget rundt oss var fullt av mosetussar og englar og villvetter, hadde eg fryda meg. Då hadde det vore dine fantasifoster. Di verd, som du hadde dikta opp sjølv.

Men det er andre som har dikta opp den usynlege verda du har rundt deg. Vaksne folk, i land langt vekke, som ikkje veit nokon ting om deg. Likevel omgir den teknologiske parallell-røynda deira deg overalt. Til og med her, på stien gjennom skogen, på veg heim til huset ditt. Alt du treng for å få tilgang til den verda, er telefonen i lomma mi.

Vi kjem forbi dei gamle tre-hyttene. Du har ofte spurt meg om kven som laga dei. Dersom ein skal døme utifrå dei rotne plankane må det ha vore born som er blitt vaksne no. Ein annan generasjon. Skogen bak huset vårt er full av gode tre til hyttebygging: greinene er så breie. Men vi treffer ikkje born her. Og du spør meg ikkje etter hammar og spikar. Du spør berre om telefonen.

Det er mykje eg er redd for å ta frå deg, ved å gje deg den.

I følgje Medietilsynet er eg i ferd med å gjere deg til ein digital tapar. Ein del av ei lita gruppe born som byrjar å falle utanfor det digitale samfunnet. Eg gjer det vanskelegare for deg å halde kontakta med jamaldringar, seier dei. Dessutan minskar eg sjansane dine til å kome inn på arbeidsmarknaden, når du blir vaksen. Skiljet mellom dei som er digitalt kompetente, og dei som ikkje er det, er visst det nye klasseskiljet. Skilnadane i kunnskap viser seg allereie når borna er små, og dess eldre dei blir, dess verre er det å jamne dei ut. Derfor burde ein byrje å nytte skjerm allereie i barnehagen, meiner Medietilsynet. Og på skulen må skjermen i alle fall nyttast, i mykje større grad enn i dag. Ein må hjelpe dei som er digitalt sårbare. Sånne som deg.

I dag såg vi Mikke Mus i lunsjen, fortel du, neste gong eg hentar deg på skulen.

Og på SFO spelte vi Wii! legg du til, og ventar på reaksjonen min. Men den kjem ikkje lenger. Det er lenge sidan eg vente meg til at du ser underhaldning på skjerm i lunsjpausen. Kvar einaste dag. Elles har det vore fint lite produktiv skjermbruk, dette fyrste skuleåret.

Det er mykje du kunne ha lært, tenkjer eg, medan vi går ut skuleporten. I matematikken kunne de ha lært om det binære talsystemet dannar basisen for korleis datamaskiner fungerer. I KRLE kunne de ha lært om etiske dilemma knytt til teknologien. De kunne også hatt heilt nye fag, som programmering.

Forhåpentlegvis blir det betre. I 2019 kjem ein ny læreplan, som visstnok har seriøs digital opplæring på agendaen. Det gir meg meir håp enn Trond Giske sin lovnad om nettbrett til alle på mellomtrinnet, dersom han vert utdanningsminister til hausten. Å ha eit nettbrett er ikkje det same som å forstå korleis brettet eigentleg fungerer. Korleis det kan byggast. Korleis det bør brukast. Dette er ikkje noko du kunne ha lært ved å bruke brettet som tre-åring. Heller ikkje som sju-åring, slik den digitale opplæringa på skulen din er no.

Medan du balanserer langs fortauskanten tenkjer eg på den digitale underklassen. Kanskje er det stikk motsett av kva Medietilsynet trur? Kanskje er det den ukritiske bruken av teknologiske dingsar i ung alder som vil skape ei digital underklasse? Du tar del i ein generasjon av born som leikar i ferdigregisserte verder, som nokon i Silicon Valley har utvikla for dykk. Nokon som har all interesse av å gjere deg og venene dine avhengige av teknologien dei sel. Samtidig som dei beskyttar sine eigne born frå den.

Skaparen av Microsoft, Bill Gates, nekta borna sine å ha mobiltelefon før dei vart 14 år gamle. Apple-gründeren Steve Jobs let ikkje sine eigne ungar nytte iPaden han sjølv hadde utvikla. Sjefar i Silicon Valley sender borna til skular som bevisst unngår å nytte skjerm i undervisninga. I skulesystemet ditt hadde dei blitt skulda for å gjere borna sine til digitale taparar. Men det denne teknologiske eliten veit, er at det ikkje er toppscore i Minecraft eller evne til å nytte Microsoft Excel som skal til for at du skal verte data-gründer. Snarare treng du å opparbeide deg solide mattekunnskapar. Og, ikkje minst, å utvikle kreativiteten din. Evna til å tenke sjølv, tenke utanfor boksa, enten den tar form av mobil, padde eller flatskjerm. Dette er ei evne som generasjonane før deg har utvikla i skogen bak huset.

Vi er nesten framme ved epleskrott-statuen no. Du tygger på tunga di, tenkjer sikkert på korleis du skal få overtala meg til å gje deg mobilen. Litt framføre oss går eit par av klassekameratane dine. Dei går med nasene ned i dei lysande telefonskjermane. Som regel hugsar dei å sjå opp når dei skal krysse overgangsfelta, men ikkje lenge nok til å oppdage deg. Du må veive med armane og springe bort til dei for å seie hallo. I dag har du flaks. Ein av gutane i klassa di let deg følgje med på skjermen medan han hentar ballar på pokestoppet. Etterpå spring de oppover i skogen, på jakt etter Pikachu. Eg vert ståande att ved epleskrotten, åleine.