Eg har høyrt om ein skog midt i Frankrike, eit stort, gamalt område med fredeleg lauvskog av hasseltre og bøk og alm og villsvin, i ein landsdel med sparsommeleg busetjing, i overgongen mellom det nordlege og sørlege lynnet. Det ligg ingen storbyar i nærleiken - aller lengst vekk ligg boulevardane og gatekafeane i Paris.

Her er det ei anna verd enn dei grå, sosialdemokratiske regntunge morgonane som vi motviljug riv oss ut av deilige senger for her i landet. Til denne skogen flyttar det stadig nye menneske, og dyr - i hovudsak franskmenn og -kvinner, men òg nyzealandarar, amerikanarar, slovenarar, polakkar, briter og so bortetter.

Dei flyttar frå trygge jobbar og lunkne husvære og varme kopimaskiner og kalde vindaugskonvoluttar. Dei flyttar frå innlagt vatn og summande kjøleskap, dei flyttar frå fredagstaco og meiningslause talentprogram. Dei flyttar frå resirkulering og faste bossdagar. Dei tek ikkje med TVen på flyttelasset. Dei er for unge til å kalle seg hippiar, men det er ikkje utenkjeleg at det er ein kassegitar eller to i omlaup på lyse sommarkveldar, og heilt sikkert noko assortert tobakk. Dei har med seg solcellepanel og snekrar opp enkle hytter. Dei kokar kaffi på bålpanner og prøvar seg med små kjøkkenhagar i lysningar omkring. I sine tidlegare liv har dei tilbrakt mang ein redusert søndag i sofaen, med Bear Grylls og oppussingsmaraton på skjermane, så det kan tenkjast at lure løysingar på små og store utfordringar ligg latent hjå dette skogfolket, men ellers er det mykje prøving og feiling, og deling av røynsler rundt dei før nevnte båla.

Inntektene er skrale, for å seie det mildt. Ein kan ta turen til næraste by og synge på gata, eller selje småting, urter, grønsaker, urter, eller armband eller andre heimelaga greier. Om ein er heldig kan ein spandere på seg ein kinokveld, eller middag på restaurant. Eller ein god vin.

Mannen til ein kjenning av meg har prøvd seg på safrandyrking i disse skogane - resultatet er eg ikkje heilt oppdatert på enno. No høyrer eg kanskje ut som ein drøymar, og eg veit kva du tenker - kva med pensjonen? Det har eg allereie gjort greie for i eit tidlegare innlegg, så eg skal ikkje repetere så mykje her. Eg vil heller seie noko om meining. No har vi hatt ein fin opptur i dette landet, ganske lenge, og vi har vorte rike på fleire måtar enn vi anar. Når eg tenkjer meg om så har eg kritisert dette òg i ein tidlegare kommentar. Lat oss heller snakke om mennesket.

Den typiske kvardagen for eit vestleg menneske i dag er langt unna slik Homo Sapiens har levd og tilpassa seg naturen dei siste hundre tusen åra. Vi har blitt bufaste, oppfunne klokka og fyllt skulerom med uengasjert ungdom, bak uergonomiske pultar. Og eg er ikkje av den sorten som drøymer seg tilbake til ei uskuldig tid før religion og kornkammer. Uheilbredelg sjukdomar, stammekrigar, kannibalisme og voldtekt var ein større del av kvardagen enn i dag. Eg har allereie nådd gjennomsnittalderen for steinaldermenn. I tillegg er vi utruleg tilpasningsdyktige, vi erobra heile verda minus eitt kontinent lenge før nokon fann opp jordbruk - fra tilsynelatande aude isområder i det nordligaste nord, til knusktørre ørkenar og livsfarlege junglar.

Og då skal ein kunne forvente at vi også greier å verte om til fjernstyrte robotar som dagleg står opp i otta for å utføre meiningslause jobbar. Er det ikkje på tide å opne eit vindu eller to, eller kanskje ei dør også? Kome seg ut, gå ein tur i skogen eller fjøra og bruke luktesansen? Vi treng ikkje so mykje her i livet, sjølv har eg laga ei lita liste med det aller mest naudsynte. Fem gensarar, nokre fine skjorte og nokre gode bukser. Undertøy. Varmt yttertøy. Gode sko. Eit par støvlar. Eit hol i bakken å gjere frå seg i. Tilgang på mat og vatn. Ein god kniv. Eit instrument eller to. Ei skrivebok, og ei teiknebok. Pennar, blyantar og penslar. Eit kamera. Eit tilfang av gode og varme mennesker som vil være med å dele opplevingane. Aller viktigast er lånekortet på biblioteket, og høve til å trekke frisk luft anten det er i skogen eller fjøra. Alt anna blir berre distraksjonar.

Om forfattaren:

Eirik Strandabø

Er frå Ulsteinvik og reiser Norge rundt på moped i år.