Den store møbelfabrikken i bygda var Hareid Bruk. Her var det mange av fedrane som hadde sitt daglege virke. Vi ungane rak gjerne omkring der, stilte oss opp og glante inn vindauga i kjellaren der fyrromet låg. Dei veldige svarte omnane der såg vi som bilete på helvete. Vi skremde kvarandre med eit evige liv blant eldtungene dersom vi ikkje heldt oss til «den smale sti». Eg kjenner ennå den skræmande kjensla. Når vi vende ryggen til «helvete» trøysta vi oss med å tygge bek, eller svarte asfaltklumpar som vi fann på gardsplassen ved fabrikken. Ikkje akkurat like bra som tyggegummi, men gratis og såpass krevjande å tygge at vi gløymde dei evige pinslene i helvete.

Laurdag ettermiddag mellom fire og seks var biblioteket, eller boksamlinga som vi kalla det, open. Kvar laurdag fylgde eg far min, boksamlingsstyraren, «inn på boksamlinga» på loftet på kommunehuset på instekaia. Bokhyller rundt alle veggar, berre to små hyller med barnebøker dei første åra, men eit eldorado for fantasien, og mykje kunnskap av typen «slik lever dei der». Skakande skildringar om eit hardt liv som i «Ditte menneskebarn» av Martin Nexø. Dei norske klassikarane og bindsterke romanseriar som «Jalnabøkene» i 16 bind om eksotiske liv som vi gjerne ville tru på, om livet, døden og kjærleiken.

Boksamlinga hadde sitt faste klientell, far min visste gjerne kva bøker lånarane hadde lese og kva dei ville ha vidare. Det var dei store oppdagingane, historie og skjønnlitteratur. Pedellen (reingjeraren) på Holstad-skulen fekk til dømes dei nyaste reiseskildringane, ho hadde lese alle dei gamle etter tur. Det var ein fest før jul når dei nye bøkene kom i store kasser og vi skreiv katalogkort og klargjorde dei for utlån.

Boksamlinga var open til klokka seks, laurdagsbarnetimen begynte klokka fem. Dersom det var høyrespel med Stompa gjekk eg heim til radioen og kokesjokoladen som blei utdelt i matpapir. I vintermørkre grudde eg meg for turen åleine forbi Bella-skogen ved kyrkja, eg hugsar ikkje heilt kva som var «farleg» inne i Bella-huset, men stemmene og augene til dei som fortalde om skumle ting der, og det faktum at huset låg der einsamt inne i det mørke skogholtet, var meir enn nok til at eg spurta forbi.

Femtitalet var etterkrigstid. Gerhardsen sa på radioen at alle måtte ta i og arbeide hardt, så ville landet blomstre. Vi femtitalls-ungane visste ikkje så mykje om dette. Vi berre var med på oppturen. Men ser vi på bygda i dag er det klart at ungane lærde å arbeide både hardt og smart. Bygda og næringslivet blomstrar. Lallfabrikken, Hareid Bruk, Hadar og alle dei andre er erstatta av nye bedrifter som arbeider både hardt og smart og dermed klarer seg på ein beinhard internasjonal marknad. Det er dette som stadig blir konklusjonen når ein nostalgisk utflyttar legg turen til barndomens rike.