Min port til omverda var ei smal trebru.

Eg kryssa brua på veg til skulen, til butikken eller til besteveninna mi. Alltid seint ute, småspringande over dei knirkande plankane. Likevel stoppa eg alltid midtvegs, for å ta inn omgivnadane. Frå brua har eg sett sola stå opp, og månen gå ned, eg har sett regnvêret kome farande frå fjorden. Eg har sett korleis kræene hoppar i regnet, og korleis elvegraset veks fram mellom plastikkposane og dei rustne sykkelhjula på botnen.

Ofte fungerte elva som ein slags siste spegel for meg, før eg skulle sjå meg sjølv reflektert i dei andre sine auge. Eg stoppa opp midt på brua, og kika ned. Dersom det var opplett kunne eg sjå heile landskapet der, i den glatte vass-spegelen: granene, gravemaskinene, husa og himmelen. Og meg. Ei lita jente med lys hestehale, og spinkle armar, som eg lyfta høgt over hovudet, til helsing. Blå himmel kom rennande mot handflatane mine. Himmelen rann og rann, fram til den forsvann, under skuggen av brua.

Tida er som ei elv, sa dei ein dag på skulen.

Vi skulle lære om klisjear, og dette var eitt av døma vi fekk. At noko var ein klisjé tydde at det var dårleg, keisamt, oppbrukt, noko ein ikkje måtte nytte når ein skulle skrive stil. Ein skulle heller nytte sine eigne ord. Seie noko nytt.

Så då eg gjekk over brua mange år seinare, med trillekofferten skranglande etter meg, var det ikkje berre for å sjå verda, men for å sjå den med nye auge. Mine auge. Eg reiste til Mumbai, til Venezia, til New York og til Paris. Og kva fekk eg så auge på, i dette kaotiske mylderet som den moderne storbyen er?

Elva. Brua.

Eg kryssa Ponte di Rialto, Brooklyn Bridge og Pont Mirabeau. Byar har ein tendens til å ligge ved breiddene av ei elv, noko som kanskje kjem av at elva er sjølve kjelda – bokstaveleg tala – til byane. Verda sine fyrste byar vaks fram langs elvene, som ei fylgje av dei gode tilhøva for jordbruk og handel. Sumererane hadde si Eufrat, egyptarane si Nilen, Romerane si Tiber, Parisarane si Seinen.

På Pont Mirabeau sto eg altså, og såg Seinen renne roleg gjennom Paris.

Det var ikkje mi bru, men ei bru som mange andre har kalla for si. Diktaren Guillaume Apollinaire, til dømes. For han var Pont Mirabeau ein port, til omverda, og, kanskje særleg, til kjærasten, som budde på andre sida av elva. I diktet han skreiv om denne brua skildrar han eit kjærastepar som står ansikt til ansikt, med handflatane mot kvarandre, slik at dei også liknar ei bru.

Under brua renn elva, men også dagane, dagane som dei to får i lag. For kjærleiken forsvinn, slik vatnet i elva forsvinn. Slik tida forsvinn, for aldri meir å kome tilbake. Men medan brua mellom dei to bristar, er det noko som blir igjen, i følgje Apollinarie, og det er den andre brua. Solide Pont Mirabeau.

Eg måtte gje Apollinaire rett i det, der eg sto, over hundre år seinare, og såg elva renne under brua frå diktet. Det var kveld, vatnet i elva var nesten heilt svart. I elva blinka refleksjonane av byen: oransje gatelykter, raude trafikklys, neongrønt eiffeltårn. Parisarane si elv likna ein mørk himmel full av fargerike stjerner, som flaut roleg forbi under brua til Apollinaire.

Hareidsdølane har også ei elv. Eg kjem stadig tilbake til den.

Den er ikkje mørk og glitrande, ikkje særskilt stor, og ikkje spesielt rein heller. Men for meg er denne elva, og det den reflekterer, noko heilt eige. Min barndom, mitt liv, mine merkesteinar, som alltid skulle bli ståande. Trudde eg. Eg har ikkje noko nytt å seie om denne erfaringa av tap, som kjem til oss alle, og som det allereie er sagt så mykje om.

Men éin ting kan eg slå fast, med utgangspunkt i mitt særeigne barndomslandskap: Guillaume Apollinaire tok feil. Brua vert ikkje ståande. Dette kan eg ganske enkelt reflektere meg fram til ved å studere dei morkne plankane på brua mi. Spikrane som manglar. Rekkverket fullt av flassande fliser. Brua er på veg gjennom tida sin straum den også, og tida skal bryte den ned, til den forsvinn, slik også dagane våre, slik alle dei vi er glade i, til slutt skal forsvinne.

Å bli vaksen er berre å erfare sanninga i klisjeane ein fekk høyre som barn. Tida er som ei elv. Eller, sagt på ein annan måte, så er elva er den beste spegelen for å prøve å forstå kva tid er for noko.

Frå brua kan eg sjå heilt til barndomsheimen min. Eit grått hus, som har stått støtt der inne mellom grantrea, i alle desse åra. Det speglar seg i elva, det også. I vass-spegelen kan eg sjå korleis huset renn og renn, samtidig som det står heilt stille. Det er slik det er: sjølv om huset står på same staden, er det i stadig rørsle gjennom tida. Huset som sto der for tjue år sidan, er det ikkje mogleg å gå inn i lenger.

Ein kan ikkje vasse i same elva to gongar, sa dei den gongen på skulen. Men ein kan ikkje gå over same brua to gongar heller. Landskapet rundt elva flyt på same måten som den gjer. Alle dei kjende husa, lyktestolpane, grantrea, gravemaskinene, alt er på veg gjennom den evig strøymande rørsla, som vi kallar for tid.

Så kva er det då som vert ståande?

Vinden blæs opp, no som kvelden kjem. Elvevatnet krusar seg, og refleksjonen av barndomsheimen min viskast ut. Eg ser over kanten på rekkverket, på leit etter ansiktet mitt i vassmassane, men finn det ikkje igjen. Likevel vert eg verande litt til.

Medan månen stig roleg opp frå fjorden, tenkjer eg på dei viktigaste bruene i menneskeheita si historie. Dei som ein lagar når ein held hender med ein annan. Dei skjøre bruene, som med eitt kan breste, utan at ein er førebudd på det. Ein må berre springe tilbake til si eiga side av elva, og freiste å finne fotfeste der.

Og eg tenkjer på noko Albert Einstein sa ein gong. Om at det som har vore framleis finst, på sitt eige punkt i tida, sjølv om det ikkje finst no, på akkurat dette tidspunktet.

Brua eg var så glad i vert ståande, sjølv om eg ikkje kan gå tilbake til den.