Fram til no har vi hatt kraft til overs til kraftkrevjande industri slik at vi kan lage metall og metall-legeringar, papirmasse, kunstgjødsel, aluminiumsfelgar og bildelar. Skal vi slutte med denne industrien og overlate den til andre?

Den maritime næringa vår er ei av norsk økonomi sine viktigaste næringar og av dei fremste i verda. Den har dei siste åra måtta takle mange utfordringar. Gjennom omstilling og innovasjon har dei klart mykje, men dei er ikkje over kneika. Vi kan ikkje la straumkostnadane velte omstillinga ved å gje frå oss viktige konkurransefortrinn.

Skal det til dømes dyrkast tomatar og agurkar i Noreg må oppvarming av drivhus vere rimeleg for at vi skal kunne konkurrere på like vilkår. I Sverige og Danmark kan dei hauste halve året og nede i Europa veks der både appelsinar og raps i store mengder. Vi greier knapt å fø kyrne med eiga grøde. Vi må kunne halde på billeg kraft til oss sjølve som ein av føresetnadane for at vi kan bu her. Vi skal ikkje legge oss flate og importere alt vi treng.

Velferdsstaten vaklar.

Noreg si suksesshistorie er tufta på ein framsynt strategi som har sikra folk og næringsliv nok elektrisk kraft til ein fornuftig kostnad - og energien er til og med fornybar. Utbygginga vart finansiert med skattepengane til forfedrane våre. Store mengder fornybar vasskraft fekk vere allemannseige og ein av dei naturgjevne fordelane våre. Vi trengde ikkje å blande inn verken kjernekraft eller gass i dette reknestykket.

Ein kjend klisjé er at ein ikkje skal tukle med det som verkar. Når det gjeld elektrisk kraft har vi ikkje følgt dette rådet. Energilova av 1990 var første steg. ACER og EU sine energipakkar var neste brot på den opphavelege strategien. Resultata av tuklinga fører til tap av norske arbeidsplassar og hushald som brått mister det viktigaste grunnlaget for å bu her nord.

Norsk energiforvalting har kollapsa og vert ikkje lenger styrt nasjonalt. Resultatet er eit vaklande næringsliv som igjen rokkar ved grunnlaget for velferdsstaten. Dersom nokon skulle vere i tvil, så er det faktisk slik at vi må ha eit næringsliv som tenar pengar. Har vi ikkje det, forsvinn både arbeidsplassar og skatteinntekter. Då tek det ikkje lang tid før oljefondet er tomt og velferdsstaten ei fin historie om det som var i gamle dagar.

Mange bedrifter fell utanfor.

Det er bra at det er innført straumstøtte til privatkundar. Sjølv om det ikkje løyser det reelle problemet er det betre enn inkje. Det er også bra at bedrifter som nyttar meir enn 3 % av omsetninga til straum kan søke om støtte. Der stoppar likevel alt som er bra. Kva med alle dei bedriftene som fell utanfor ordninga? Det er ikkje slik som enkelte trur at bedrifter som fell utanfor ordninga har marginar store nok til å takle dette. Eit av mange døme her i vår kommune, er ei bedrift som leverer utstyr til maritime næringar. Dei nyttar mykje straum til sveising og tilverking av stål og andre metall. Råvare- og lønskostnadane er likevel så store at straumkostnaden utgjer mindre enn 3 % av omsetnaden. Media er i desse dagar fylde med slike historier frå heile landet – om bedrifter som slit og om bedrifter som gir seg og legg ned.

I vår region er næringslivet vårt stort sett sterkt konjunkturavhengig og konkurranseutsett. Det betyr at lønsemda er variabel og at det ofte er rimelegare å flagge ut enn å drive i Noreg. Lokale og patriotiske eigarar gjer ikkje det - utan at dei må! Når straumrekninga for ei lokal bedrift i desember 2022 er vel ein million mot hundre tusen året før – ja då skal det ikkje mykje til for å forstå at sjølv ein sindig sunnmørsk bedriftsleiar, saman med ordføraren, vrengjer seg i felles frustrasjon og det som verre er.

Næringslivet sikrar lokalsamfunn.

Eg undrar meg ofte på om alle forstår kva lønsame bedrifter betyr for landet vårt og kva lønsame bedrifter med lokale eigarar betyr for landet og lokalsamfunna. I vår kommune sponsar bedriftene fotballhall, turnhall, idrettslag, kor, korps, festivalar og mykje meir. Dette gjer dei i tillegg til å gi folk arbeid og betale skattar og avgifter. Eg er dessverre redd for at mange ikkje forstår dette og at bedrifter utan lønsemd ikkje kan vere med på denne viktige samfunnsutviklinga. For orden skyld må det presiserast at utan skatteinntekter frå arbeidstakarar og bedrifter har ikkje stat, fylke eller kommunar heller desse pengane.

Bedriftene våre knekk ryggen medan dei som styrer diskuterer «moglege» løysingar. Vi har ikkje høve til å vurdere, sette ned utval eller å vente å sjå.  Bedriftene våre må få attende rammevilkåra som vart skapte med dei store utbyggingane av vasskraft og den gode forvaltninga av kraftproduksjon og omsetnad.

Straum er livsnaudsynt.

Det er mange tilnærmingar til løysing. Slik eg ser det er debatten låst av stortingsfleirtalet si klokketru på fri flyt av kraft gjennom utanlandskablane utan reguleringar. Men, for å oppretthalde næringsliv, busetnad og lokalsamfunn er vi avhengige av stabile og føreseielege rammevilkår. Stabil tilgang til straum til ein akseptabel pris er eit slikt naudsynt vilkår. Det betyr at kraft ikkje kan flyte fritt frå Noreg til Europa. Vi kan utveksle kraft, men det må regulerast og vere kontrollert. Årsaka til at det berre bur 5 mill. menneske i Noreg er at det relativt sett er både kaldt og vêrhardt her.  Tek vi vekk dei føretrinna vi har skapt oss vil det ikkje vere grunnlag for like mange som i dag. For oss er straum livsnaudsynt på same måte som mat.

Ta attende nasjonal styring og kontroll og ta grep no. Vi må få ein leveleg og føreseieleg pris på straum no og i framtida.

-

Engasjert? Send inn dine lesarbrev til redaksjon@vikebladet.no