Skrive av: Atle Måseide
Tidlegare i år kom det ut ei bok alle som er engasjerte i lakseoppdrett, bør skaffe seg og lese, «Den nye fisken» av Simen Sætre og Kjetil Stensvik Østli. Dei etterviser følgjer næringa har for livet på land og i sjøen der oppdrettsanlegg er å finne, for elvane der rømt oppdrettslaks øydelegg gyte- og reprodukjsjonsvilkåra for villaksen, følgjer det får for forskarar som åtvarar, alvorlege problem knytte til dyrevelferd, enorme mengder lus, osv.
For noen år sidan vedtok Stortinget å forby pelsdyravl. Reportasjar som viste minkungar med stygge sår, var tilstrekkeleg. Vi har sett tilsvarande reportasjar frå oppdrettsnæringa der store mengder av laks, både innanfor og utanfor merdane, har hatt fæle sårskadar, i noen tilfelle nærast vore oppetne, etter at lusa har forsynt seg. Desse har ikkje Stortinget reagert på. Venstre tok i si tid initiativet til å forby pelsdyrnæringa. Det ville ha vore på sin plass at partiet tok tilsvarande initiativ når det gjeld oppdrettsnæringa. Det same gjeld også dei partia som røysta saman med Venstre i pelsdyrsaka. Vi veit at nær to av ti laks døyr pga sjukdom i anlegga mellom Stad og Nordmøre. Så ille var det aldri i pelsdyrnæringa.
Villaksen er i dag «raudlista». Den er utryddingstruga berre 50 år etter at t.d. lakseelvane på Sunnmøre «fløymde over» av laks. Av 480 norske lakseelvar vart om lag 183 stengde i år på grunn av svak reproduksjon. Det er, veit vi, fleire årsaker til dette. Men ei vesentleg, truleg den viktigaste, årsak er knytt til oppdrettsanlegg: lus-produksjon og rømming. Båe deler heng saman med bruk av opne anlegg. Same problema har ein på vestkysten av Skottland.
I dag veit vi at det blir arbeidd seriøst med å utvikle og etablere landbaserte anlegg. Det blir like eins arbeidd med å utvikle og etablere lukka anlegg i sjøen. Båe desse vil hindre at laks døyr etter lang tids pinsle på grunn av lus. Og båe vil hindre rømming. I tillegg vil båe kunne utnytte og tene pengar på det avfall som anlegga samlar opp, men som i dag går direkte i sjøen. I dag går avfall, avføring og mat, direkte i havet utan reinsing. Effektane slikt har, kan lokale fiskarar alt om. Kvifor har oppdrettarar motvilje mot slik satsing? Svaret er enkelt: investering i ny teknologi tar tid og kostar pengar. Uvilje mot å betale for seg er påfallande.
Eit effektivt agn når det gjeld å få lokalpolitikarar til å godkjenne lokalitetar for oppdrettsanlegg, er ordet «arbeidsplassar». Eg har gjennom mange år sett at høyrer eller ser lokalpolitikarar dette ordet, forsvinn evne og vilje til å spørje om arbeidsplassar i oppdrettsnæringa verkeleg er så lønsame som næringas «spin doctors» gir uttrykk for. Lovnadene deira er gull og grøne skogar – som i det aktuelle tilfellet inneber åtte – 8 – arbeidsplassar om Hareid kommune gir Mowi løyve til å etablere oppdrettsanlegg i kommunen. Innebøra, som Mowi ikkje nemner, men som Kystsoneplanen slår fast, er at har kommunen først opna for akvakultur, har den ikkje høve til å stille krav om kva type anlegg den vil ha. Selskapet kan fritt og gratis halde fram med forsøpling frå opne merdar.
Talet på arbeidsplassar totalt sett vil bli eit heilt anna om kommunen ventar med å gi slikt løyve inntil interesserte anten vil lage landbaserte anlegg eller etablere seg med lukka anlegg, og ein, i begge tilfelle, både produserer laks og foredlar avfallet som blir skapt. Eg ville bli meir enn forbausa om ikkje lokal industri ville vere interessert i å bidra med kompetanse både i etablering og drift av slike anlegg. Dét vil gi eit heilt anna tal på arbeidsplassar enn dei åtte det nå er tale om.
Slike anlegg vil dessutan gi ein heilt annan kontroll med fisken si helse og tilstanden rundt merdane enn det vi i dag er vitne til.