Eldsteguten kom gråtande heim frå fotball her ein dag. Eg tenkte han hadde tapt ein kamp og at laginndelinga hadde vore «urettferdig». Det kan visst skje, har eg skjønt, og det kan vere kritisk for ein åtteåring. Men nei, denne gongen hadde han mista noko kjært og eg høyrde eigentleg på gråten at han ikkje var sint, men oppriktig lei seg. På andletet kunne det sjå ut til at verda hadde gått i grus og han kjente det nok nesten slik.

Hødd-boblejakka var vekk. Den låg ikkje der den var då han såg den sist. Nokon hadde tatt den. Han kom aldri til å finne den igjen. Livet var mørkt.

Det er korkje fyrste eller siste gongen eg tatt turen til Ulsmohallen for å leite etter kle som har flytta på seg. Det er derimot fyrste gongen at sonen har sett på situasjonen som meir kritisk enn mor. Dette betydde noko ekstra. Han hadde ynskja seg den så lenge. Eg måtte trøste og seie at det vil ordne seg, skal du sjå.

Det ville seg slik at det var A-lagskamp også denne dagen. Eg innstilte meg på å feilparkere for å springe inn og leite etter den bortkomne jakka, men heldig som eg var så hadde folk byrja å forlate området då eg kom. Det var ikkje noko problem med parkering, for kampen var tydelegvis ferdig. Eller var han det? Gutane på bana sprang då enno medan store delar av publikum gjekk i kø ut av stadion. Det mest logiske ville vere at no leiar dei 5-0, det er tre minutt igjen av kampen og dei vil vinne uansett. Dei som gjekk ned bakken mot parkeringsplassen skulle sikkert rekke ei ferje eller noko liknande. Det er vel heilt typisk.

Eg har ikkje spelt ein einaste fotballkamp i mitt liv. Sett vekk i frå skulecupen da, då vi tapte 9-0 mot den beste idrettsklassa på vidaregåande og alle heia på det andre laget. Med heile skulen som publikum fekk vi juling og av rein stoltheit stilte korkje eg eller klassa i fleire skulecupar dei neste to åra. Men ein ordentleg fotballkamp, det har eg altså ikkje spelt.

Åtteåringen skal bli fotballproff, slik som dei fleste på sin alder. Om mora ikkje har spelt fotball sjølv, så er ho sjølvoppnemnt sportsidiot og prøvar å få med seg alt som er av kampar. Det går litt opp og ned. Ein gong då dei var seks år vann dei 12-0 og keeperen på det andre laget byrja å gråte. Det gjorde inntrykk på både gutungen og mora. I det siste har det gått litt trått. Stor innsats og mange skot like utanfor mål. Det var visst noko gale med dommaren også, fekk eg vite, samt at bana var ujamn. «Meir ujamn for dykk enn det andre laget?», spurte eg. Eg fekk ikkje svar på spørsmålet mitt, men kunne lese ein stad mellom linjene og nedre del av sladrespegelen at fotball, det hadde eg ikkje mykje peiling på. Det handla iallfall ikkje om det dei sjølve hadde gjort, eventuelt ikkje gjort. Egosentrismen, evna til å skilje mellom seg sjølv og andre når ein står i ei utfordring, den rådar nok enno i den alderen. Nokre gongar er det godt å vite at vi skal ta ferja heim frå kamp, slik at det går an å kjøpe seg ein is. Det blir ikkje det same om vi får fastlandssamband, men det blir ein annan diskusjon.

Tilbake til Høddvoll og den dagen eg leita forgjeves etter ei blå boblejakke størrelse ti år. Folk var visst så skuffa, kunne eg lese på sosiale mediar. A-laget hadde spelt så dårleg at det ikkje var verdt å sjå siste minutta. Klart det må vere lov å vere vonbroten når ein har satt i 90 minutt og kanskje til og med blitt kald og ingen på Hødd har klart å score slik at ein kan klappe og holde varmen i henda, om ikkje anna. Ein har jo til og med betalt for å sjå dei vinne.

No var eg ikkje ein gong på kampen, tenkjer du. Makan til kas ting av stein i glashus. Men eg vil jo berre lære meg «gamet». Eg er fotballmor og treng å vite sedvanar og kutymar i fotballen. Kor gamle er ungane når det er greitt å bli så skuffa som tilskodar at du går frå kampen? Er det når i dei er ti år eller tolv år? Eller skal vi berre la dei oppleve livets harde realitetar frå dag éin? Kvifor vente, liksom?

«Fotballmor riv av seg håret på miniturnering på Larsnes då Hødd Grøn spelar keisam fotball mot Hareid Kuling. Skjerpings gutar, dette er ikkje godt nok. Eg stikk heim. Ta bussen.»

Overdriv eg, seier du? Klart det. Det er eit språkleg verkemiddel som eg tek meg fridomen til å nytte i dette høvet. Kvifor? Fordi vi som menneske er så utrulig enkelt satt saman: Det du synes er gøy, det gjer du meir av. Det du gjer meir av, meistrar du betre. Det du meistrar, haustar skryt. Det du får skryt for, gjer du meir av. Det handlar ikkje berre om fotball, men om lesing og skriving, rydding og tannpuss, sykling, skigåing, bilkøyring og stell av blomar. Alle er det ferdigheiter som vi ikkje er født med, men som krev øving og atter øving. Men for oss alle så finnes det områder der vi ikkje er så gode. Ferdigheiter som ikkje kjem så naturleg for oss kan gjere det trått å finne motivasjon til å øve. Det er då det er fint å ha folk rundt seg. Folk som ynskjer deg alt vel, som fortel deg at «dette klarer du» eller berre gir deg ein god klem og seier at «det var eit godt forsøk».

Det er lett å vere ven og heiagjeng på solskinsdagar, men kanskje skal vi vere litt meir «motgangssupportarar» både i fotballen og i livet elles? Åtteåringen var iallfall tydeleg då eg spurte han når tid det var best at vi heia på dei. Svaret sa seg sjølv; «når dei andre leiar, så klart».

To ting skjedde denne måndagen i mai. Ei kjekk mor sendte meg eit bilete av ei samanknørva jakke som låg under eit mål i Ulsmohallen og Hødd scora på overtid og vann.