Vi mennesker trenger et anker. Vi trenger noe som står fast og som ikke forandrer seg.
Min familie er veldig opptatt av tradisjoner, spesielt når det kommer til jul. Ting skal gjøres på akkurat samme måte som tidligere år: julepynten skal plasseres samme sted som tidligere, vi må spise den samme maten, de samme tv-programmene skal sees og juletreet skal pyntes på samme tidspunkt og på samme måte hvert år. Her finnes det ingen mulighet for avvik. Et år valgte min mor å plassere juletreet et annet sted i huset enn der det tidligere har stått. Dette ble ikke veldig godt mottatt. For å si det slik: juletreet var tilbake på sin vanlige plass året etter.
Jeg vil tro at det ikke bare er meg og min familie som er opptatt av slike faste rutiner og faste tradisjoner når det kommer til jul. De fleste av oss tror jeg har hvertfall èn ting som må være der for at det virkelig skal være jul. For min egen del så er nok denne ene tingen min tantes hjemmelagde jule-brunost. Hvis den ikke er på plass til julaften så blir det rett og slett ikke ordentlig jul. Nå som min kone og jeg skal feire vår første jul et annet sted enn hos våre familier, så har jeg til og med spurt min tante om hun kan lage en ekstra ost i år som hun kan sende til oss her på Sunnmøre. Så viktig er dette momentet for meg.
Er det ikke litt rart hvordan vi mennesker er så opptatt av tradisjonene når det kommer til jul? Vi som vanligvis tenker at vi skal være så moderne, innovative, komme med nye ideer og generelt tenke nytt. Så plutselig skal vi ha «same procedure as every year, James!» Når vi går inn i desember måned så bare må vi ha marsipan, morrpølse og «tre nøtter til askepott». Hvordan har det seg?
Det er vanskelig å si årsaken til dette, men jeg tenker at det handler om vårt behov for noe stødig. Noe fast. Et slags anker.
I kirken under adventstiden og i julen – så gjelder også dette fokuset på tradisjon. Vi synger de samme sangene, og vi leser de samme tekstene, og gjør mye av de samme tingene hvert år. Kan du for eksempel se for deg en julaften-gudstjeneste hvor det ikke er noen engler som daler ned i skjul? Eller en julaften-gudstjeneste hvor det ikke nevnes et eneste ord om et barn som ligger i en krybbe?
Julens budskap om fred, og budskapet om dette lille barnet som ble født i en stall er et slikt anker som vi mennesker har behov for. Ikke bare fordi det er en fin og søt liten historie om fred på jorden, men i denne fine lille historien så ligger det et elementært håp. For det er ikke bare historien om en fødsel, men det er en historie om fødselen av barnet som er verdens håp. Historien om Jesu fødsel er en historie som kan fungere som et håp om fred!
Og det er dette jeg tror vi mennesker trenger, og som er grunnen til at julen skal være akkurat lik hvert år. For gjennom disse faste tradisjonene og rutinene så forsøker vi å finne frem denne gode julefølelsen som gir oss et slags anker i livet. Og vi trenger dette ankeret. Vi trenger håpets anker for å kunne leve i en ellers så turbulent og urolig verden.
Julens tradisjoner er med å gi oss et håp som vi kan ta med oss inn i det kommende året. Vi trenger julens faste tradisjoner og julens faste budskap. Vi trenger å synge de samme sangene. Og vi trenger å høre den samme fortellingen hvert år fordi englene på Betlehemsmarkene forteller oss noe som vi trenger å høre hvert år.
Vi mennesker trenger et anker. Vi trenger et håpets anker, som står fast og som ikke endrer seg. Englenes sang om fred på jorden er dette håpets anker – en årlig påminnelse om et håp om at «en frelser er oss født».
