SEPTEMBER 2017: Det har gått eitt døgn sidan pappa døydde. Tårene har teke pause, det tomme rommet på omsorgssenteret skal tømmast. Det er mest klede som skal pakkast ned, og jobben går greitt. Det er først då eg opnar det siste skapet at tårene kjem igjen.

SEPTEMBER 1990: Etter nitten år i Volda og fullført vidaregåande, har eg starta på folkehøgskule i Pasvikdalen i Finnmark. “For deg som vil langt hjemmefra” er slagordet til skulen, og det passar meg bra: Eg har for lengst innsett at verda er meir enn Volda. Eg er lei av lekser, karakterar og ustabilt vêr, og er usikker på vegen vidare i livet. Frå skulen er det fri sikt over grensa til Sovjetunioen, vi kan sjå den svarte røyken frå fabrikkpipene i Nikel og kjenne lukta rive i nasen. Folkerørsla Stopp Dødsskyene frå Sovjet er nyleg stifta, og NRK har vore innom skulen for å lage reportasje om luftkvaliteten i Pasvikdalen. Skuleåret har akkurat byrja og eg er allereie djupt fascinert av den fargerike naturen og det minst like fargerike språket i fylket lengst nord i Noreg. På internatet bur det unge menneske frå heile landet, vi har laga lister for bruk av vaskemaskin og dusj, og vi har hatt gode samtalar på stova om kveldane. På kjøkenet jobbar det røynde husmødrer, som i tillegg til å lage mat også tek seg tid til å lære oss å kjenne. Det anar meg raskt at dette året kjem til å bli eitt av mine beste, og at eg seinare kjem til å snakke svært varmt om eit år på folkehøgskule til alle som gidd å høyre.

Denne septemberdagen har vi reist inn i nabolandet i aust for første gong. Verda er stor, få av oss elevar har sett så mykje meir enn heimlandet. På skulen har vi fått eit lynkurs i nokre høflege frasar på russisk, på nyheitene har vi sett at det er urolege tider i Sovjetunioen. President Mikhail Gorbatsjov har innført reformene glasnost og perestrojka, og tidlegare i år fekk han Nobels fredspris.

Togturen frå Nikel til Murmansk går i 30 kilometer i timen. Murmansk har like mange innbyggarar som Oslo, og er verdas største by nord for polarsirkelen. Vi er berre 200 kilometer frå norskegrensa, men det er lite som minner om vårt eige heimland. Menneska her bur i høge blokker, skulane har nummer og ikkje namn. Septemberlufta er tett av eksos frå Lada-bilane, og vi merkar at russarane lett kan sjå at vi er turistar.

Vi har veksla til oss russiske pengar: 100 kroner mot 100 rubel. Men det er fint lite å bruke pengane på, butikkane er nesten tomme og på hotellet er det berre så vidt dei klarer å tilby oss frukost. I ein av butikkane sel dei karamellar. I ein annan har dei skjerf. I ein tredje sel dei typiske russiske pelsluer. I den fjerde butikken har dei slips. Og her står eg, som ville langt heimanfrå, og tenkjer nettopp på dei der heime. For første gong i mitt liv kjøper eg eit slips til pappa. Eg vel slipset som har striper i fargane grønt, burgunder og blått.

SEPTEMBER 2017: Der, i det siste skapet, heng det. Slipset som pappa fekk til jul i 1990. Det heng her i skapet på omsorgssenteret og får meg til å grine. Pappa kalla det Gorbatsjov-slipset. Han, bondesonen, industriarbeidaren, som svært sjeldan gjekk med slips, brukte det flittig. Eg har bildebevis frå merkedagar som 17. mai, konfirmasjonar, dåp og bryllaup dei siste 27 åra: det var dette slipset han ville ha på seg når det var høgtid. Og her står eg med slipset i handa og innser at det er dei små tinga i livet som betyr noko når alt kjem til alt.