Av jord er vi komne. Til jord skal vi bli. I mellomtida kan vi som menneske berre oppfatte denne jorda, skjønt, eg huskar hausten som barn. Inntrykka frå naturen var fenomenaktige. Eg var som i eitt med luktene, graset, dei sildrande bekkane.

Den omdiskuterte tyske filosofen Martin Heidegger hevda at vi menneske blir kasta-ut-i-verda, og som individ stilt overfor ein bestemt situasjon i det livet tek til. Samtidig pregar omgjevnadane våre moglegheiter. Vi har ikkje valt å kome hit, men vi må handtere erfaringa av å «kontinuerleg vere ansvarleg overfor oss sjølv.»

Samstundes er vår psykologi i stand til å handtere vår omgang med omgjevnadane. Vi har ei verdsmoglegheit. Vi byggjer det sosiologen Giddens kallar «ei beskyttande hinne» rundt oss. Vi kapslar inn verda og fenomena i den som objekt som lar oss handtere verda som individ. Vi gjer om verda og tinga i den til noko vi skal meistre. Deler av dette endra forholdet mellom oss og verda skjer i barndommen. Det er ein skilnad på den romantiske og den moderne forståinga av born som individ. I romantikken var borna nærare Gud enn dei tilsmussa vaksne.

I den moderne verda, som vi likar å kalle vår tid i vår del av verda, handlar det om å få seg utdanning, jobb, karriere og familie. Barnet og ungdomen må skulerast. Det å snu den grunnleggjande tilfeldigheita i vår eksistens på jorda til vår fordel, er kanskje den mest beundringsverdige eigenskapen ved vår tid.

Eg blei kasta ut i verda i Molde i 1968, og skjebnars vedunderlege labyrintar har sett til at eg 47 år seinare, grytidleg ein oktobermorgon i 2015, sit på flybussen frå Værnes sørover mot Trondheim. Ein halvtimes tid seinare stoppar bussen ved det enorme og hypermoderne Hotel Clarion i Trondheim. Hotellet er designa av det futuristisk lydande firmaet «space group», i ein stjerneformasjon med fire deler bundne saman av eit gulltak. «Med sine 31 500 kvadratmeter, 400 rom og storsal med plass til 2 500 personar, er hotellet Norges største hotellinvestering på 25 år.» Det opna ein aprildag i 2012. Tre og eit halvt år seinare vandrar ein sunnmøring, oslobuar på femtande året, med sin trillekoffert bort mot den lange køen framfor resepsjonen. Nokre minutt seinare er bagasjen plassert på rom 316, eg har vandra ned til konferanseområdet der deltakarane til HelsIT 2015 er tilvist. Rommet bognar av kaffikaker og frukt, dresskledde menn med smartphones, og av IT-utstillingar. Nokre av menneska kjem frå same firma og har allereie samla seg i små klikkar, andre meir usikre vandrar rundt, tek ein telefon, får ein telefon.

Kva gjer eg her? Korleis hamna eg i denne underlege settingen? Hjå Ekornes på slutten av 1990-talet fekk eg interesse for forholdet mellom industriell produksjon og data-informasjonsflyt. Då eg flytta til Oslo var det fornuftig å ta IT-utdanning. No prøver eg å samle kreftene til ei ny utfordring.

Derfor er eg her. Mitt alibi er «Medi-cloud». Eg leiter etter Hans og Andre. Dei står og snakkar med ein kar med litt krøllete, grått hår. Skarpe auge og eit sjølvsikkert smil. Per Michaelsen presenterer han seg som, ein av sjefane for Invent 2.

Invent 2 jobbar med kommersialisering av innovasjonar -nyvinningar- frå Universitetet og Universitetssjukehusa i Helse Sør Aust. Eg ser nærare på nyvinningar i helsesektoren, og Medicloud har saman med Invent 2 blitt ein viktig pådrivar for små IT-satsingar som slit med å få merksemd i kampen mot dei store Helse-IT programma. Helse Sør Aust bruker nærare 10 milliardar, men nesten alt dette går til det store programmet «Digital fornying».

Livet blir levd framover, men forstått bakover, og på eit tidspunkt blir det som er bak oss meir interessant enn det som er føre oss, som det heiter. Ikkje minst gjeld det demente. Eg fotfølgjer nyvinningar i teknologiutviklinga innan helsesektoren. Dei veks ofte fram i det små. Eit av initiativa er Min Memoria frå Bodø, som hjelper til med å bringe meining tilbake til livet til den demente.

Demente har ofte lav funksjonsevne, kommunikasjonsproblem, vanskar med å delta i det sosiale, og blir ofte medisinerte. Som Cecilie Enger skriv om mor si, som blei dement: «hun er ikke moren min. Knapt en som minner om henne. Uroa og kaoset hadde tatt overhand.» Demente har mist dei trygge relasjonane til familie, venner og pleiarar. Angst og frykt oppstår i form av ei grunnleggande uvisse. Heile eksistensen deira er sett på spel. Å bringa tilbake ei grunnfastheit gir dei tilbake ei kjensle av meistring. Når den sentrale biografien til mennesket smuldrar opp, blir livet lett meiningslaust.

Eit IT-system der pleiarar, og pårørande kan legge inn informasjon om den demente, skaper ein arena for kommunikasjon som gir noko av livet tilbake. Min Memoria er bidragsytar til å reetablere ei forteljing om livet til den demente, for den demente sjølv, for familie og pleiarar. IT Systemet er prøvd ut både i Sør- og Nord-Norge, og i enkelte tilfelle har ein redusert medisineringa fordi den demente har kvikna til. Velferdsteknologien har ofte slike sympatiske trekk, av di den spring ut av behov oppstått på grunnplanet.

Vitskap handlar om å sjå objektivt på det vi studerer, sette oss sjølv utanfor det, objektifisere det. Dette er nærast umogeleg. Det er vi som gir meining til det vi studerer. I den omfattande marknadsplassen der nyvinningar og forretning møter klinisk praksis, der «det nye helsestellet» blir bygd på tuftene av det gamle i form av digitale infrastrukturar som erstattar papirjournalane, møtes ei rekke ulike menneske med kompliserte profesjonar. Her er det viktig å behalde ein del av seg sjølv, gje sitt bidrag.

Eg tek turen frå Trondheim tilbake til Værnes langs fjord, jord og mark og det syg i magen og lager klump i halsen. Alt det eg opplever er forgjengeleg. All festivitas og sorg, alle livsaktivitetane tek slutt på eit eller anna tidspunkt. Vi skal tilbake til jord. Fysikken smuldrar bort, så får metafysikken ta over. Fram til det får vi gjere så godt vi kan. Gje livet meining.