Det tek rundt 20 minutt å gå frå der eg bur til Munchmuseet på Tøyen i Oslo. Likevel har eg besøkt museet berre ein gong sida eg flytta til Oslo for 17 år sida. Kunst har aldri interessert meg noko særlig, sjølv om eg har vore på Do Prado i Madrid, Louvre i Paris, nasjonalmuseet i Amsterdam, det enorme Uffizi i Firenze, Nasjonalgalleriet i Oslo. I desse store galleria blir eg ofte overvelda av dei mange bilda, det er vanskelig å konsentrere seg om meir enn nokre få.

På romveggen min på Hjørungavåg hang det to bilder. Eit maleri som eg vann på ei utlodning på juleavslutninga til Utgård Mestermøbler på midten av 80-talet. Motivet var ei plante i ei krukke. Det andre var av togstasjonen i New York. Dette var heilt greie bilde syntes eg. Sjølv om eg ikkje tenkte mykje over det.  I dei seinare år har eg blitt meir nysgjerrig på den norske nasjonalromantikkens bevisstgjering av våre spektakulære kulturlandskap. Dei kom i fleire bølger. Gude frå Düsseldorfskulen, Kittelsen, Skredsvig og Werenskiold frå Münchenskulen. Så kom den nyrealistiske responsen frå Munch. Kunst formidlar både politikk og estetikk. Politisk kritikk finn vi i Picassos merkelige bilde av bombinga av Guernica under den spanske borgarkrigen. Kunst kan også vise verkelegheita i si naturnære framtoning som i Van Goghs bilde av eit par skitne bondestøvlar. Den fantastiske lyssettinga i bilda til Turner og Rembrandt gjer kunsten så vakker at vi blir overvelda.

Nokre av museumsbesøka gjev meg kraftige inntrykk. Tintoretto sitt enorme «Il Paradiso», mala i 1577, som dekkjer store delar av det inste kammeret i det utrulege Dogepalasset i Venezia, er over 22 meter breitt og 9 meter høgt. Det viser Kristus, den høgaste autoritet som overvakar det store råd i Dogepalasset, og legg press på deira val og handlingar. Her er det tydelig at mykje står på spel, det handlar om Venezias heilage posisjon.  Medan kunst før 1900-talet tente den leiande klasse er kunsten i vår tid allemannseige, men forstår vi den? Kva skal til for at kunst blir meir enn dekorasjon?   Den norske malaren Edvard Munch, fødd på Løten i 1863, mala bilde frå 1880 heilt til sin død i Oslo i 1944. Han vaks opp i et fattig og sjukdomstynga Oslo med sterk klassedeling. Både mora og systera gjekk bort medan han var svært ung. Ein slik oppvekst var ikkje uvanlig i Oslo på den tida. Munch var derimot ingen vanlig person. Han skulle bli verdskjent og er verdskjent også i dag. Kva er det i kunsten hans som gjorde han så kjent? Den norske forfattaren Karl Ove Knausgård, verdskjent med 6-bindsverket «Min Kamp», har laga ei utstilling av og skrevet ei bok om Munch. Både Munch og Knausgård har bygd sine karriere på spenninga mellom liv og kunst, indre spenning og ytre sjølvframstilling. Medan Knausgårds kamp blei skriven med ord, utrykte Munch seg i bilde.  Forfattaren John Berger hevder at kvart einaste maleri speglar noko unikt. Kunsten er både eit uttrykk for et bestemt tid og ein bestemt stad, eit kikhol inn i historia som fangar og eviggjer små augneblink enten det er politiske, eller sosiale hendingar. Maleri blir i eit slikt perspektiv eit historisk arbeid, medan malaren er skjult i kulissene. På denne måten får bilda ei tidsstempling, og blir seinare uaktuelle. Slik er det nok ikkje med Munch. Vi kan sei at mystikken rundt Munch og hans liv blir introdusert på ny når vi ser på bileta han mala. Han framkallar noko varig om menneskets tilstand. Korleis gjorde han det? Som vi nemnde skjer det ein overgang frå naturromantikken i fleire steg til naturalismen frå midten til slutten av 1800-tallet. For Munch som ung mann i Kristiania var det naturalismens virkelighetsnære malerier som var tilgjengelige. Medan Gude, Tidemann, JC Dahl og Kittelsen mala ein natur vi drog kjensel på, er det hjå Munch openbart at bilderommet ikkje er eit realistisk rom. I hans mest kjente bilde SKRIK frå 1893, då Munch var 30 år, er det malarens verkelegheit som står i føresetet. Det er vanskelig å sette seg i Munchs posisjon. Den vakre naturen frå nasjonalromantikken med klare og tydelige naturobjekt er forvridd, gjort om til noko sekundært, skyvd bort av noko sterkare. Eit stemningsleie. Ein grå søndag i mai tok vi turen via Sofienbergparken og botanisk hage til Munchmuseet for å sjå på Knausgårdutstillinga. Munchmuseet opna i 1963, og inneheld maleria Munch testamenterte til Oslo kommune. I bilda til Munch smelter objekt som koppar, møbler, bord, ei seng, og menneska saman. Denne samansmeltinga gjev liv til ei anna forteljing der naturen som objektivt fenomen forsvinn i bakgrunnen. Munchs bilde ber bod om ein indre kamp. Men korleis passer dette saman med forståinga av kunst som noko allment? Kunsten handlar primært om «noko som blir til.» Kunst handlar like mykje om å leite som å skape. I denne forståelsen blir altså bilda eit slags medium vi kan forme etter vår eiga verkelegheit. Det er først når kunsten har denne eigenskapen at det er kunst, ifølge Knausgård. Tre ord er viktige i den samanheng: Glede. Forbindelse. Nærvær. Dette er ifølge Knausgård tydelig i bildet av husmalaren frå 1940. Munch viser gleda over å male, og over å ha funne eit motiv. Det er ein forbindelse mellom verda i seg sjølv og maleriet av den. Dei er stilt side om side gjennom likskapen i dei to handlingane som finnes der, malaren som malar huset, Munch som malar maleriet. Og nærværet. Nærvær til eit menneske, nærvær til eit landskap, til eit rom, og nærværet til maleriet eller teikninga som løfter mennesket, landskapet eller rommet fram.

Slik kan kunsten fort bli noko akademisk. Men om kunsten kan bli eit medium der vår lengsel etter tilhørigheit i ei kort stund blir lækt? Kanskje er vår lengsel etter glede, forbindelse og nærvær årsaka til eksplosjonen av bilde i instagram, på facebook, i blogger? At vi treng ei frosa tid der vi kan icenesette noko vi kjenner på? Eg veit ikkje, men kunsten er eit område der slik sensibilitet i det minste kan utforskas. Det treng vi i vår lett flyktige tid.

Egil Øvrelid

Doktorgradsstipendiat, Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo.