Som nybakt journalist i Vikebladet Vestposten og med ambisjonar om også å skrive i fora med litt vidare dekningsområde, fekk eg for ein god del år sidan selt inn ein større reportasje i Magasinet, Dagbladet sitt laurdagsmagasin. Det var ei flott og fargerik reisereportasje over fleire sider. Ein liten hake var det likevel med det heile. Eg var sjølv avbilda. Med rumpa til. Over ei dobbeltside. Det hjalp ikkje at eg i tillegg hadde på meg bikini.

Eg grudde meg litt til å gå på jobb den mandagen.

Det viste seg at eg ikkje trengde å frykte noko oppstuss mandag morgon. Timane gjekk utan noko vart sagt på arbeidsplassen, verken godt eller gale. Eg begynte å håpe på at folk berre hadde kjøpt VG i helga.

Men på veg mot utgangsdøra på slutten av dagen høyrde eg det. Eit kremt frå ein kollega bak meg i trappa.

— Hhhhmmmmmmmmharkkk.  Eg ser du har vore ute og reist.

Så var den saka ferdigsnakka.

Akkurat då var eg letta, men  samtidig også litt forundra. Det var litt annleis enn det eg var van med, der eg nettopp hadde flytta heim igjen til heimbygda, omskulert etter  eit tiår i hovudstaden. Eg opplevde at skilnaden var der, ikkje berre i tettleiken i kaffibarar, men også i tettleiken i ord.

Slik er det også forfattar Lars Petter Sveen skildrar heimbygda si Fræna. Sveen fekk Tarjei Vesaas sin debutantprisen for  novellesamlinga «Køyre frå Fræna» i 2008. Og i samband med Bjørnsonfestivalen i haust påstår forfattaren at folk frå Fræna har ei utruleg evne til å halde i gang halvtimes samtalar som berre inneheld interjeksjonar.

— Oooohoooi!

— Nææææææi!

Nokre vil kanskje kalle det hjelpeløyse med ord,  å vere rett ut uhøfleg, eller å ikkje ha evna til å ordlegge seg og ha mangelfulle kommunikasjonsferdigheiter.

Andre vil hevde: Dei får sagt det som trengst.

Eg hugsar då eg såg to siamesiske tvillingar på TV. Dei var festa saman i hovudet og fekk difor aldri stå ansikt til ansikt. Triste saker. Men ein morosam kar frå Hjørungavåg, som er mest kjend for å gestalta komifiguren Leif-Per, meinte det ikkje var så spesielt.

— Det er sikkert mange søsken på Sunnmøre som går gjennom livet utan å sjå kvarandre i augene.

Han stakk hendene i bukselommene og demonstrerte  ei rett ut i lufta snakking.

Eg lo av det. Mest fordi eg trur at den typen søskenkjærleik ikkje er så vanleg lenger.

Ein lærar i eit klasserom eg var innom nettopp, sukka og sa: «språket er så veldig i forandring».

Eg har oppdaga at det ikkje berre er dei sunnmørske orda som blir borte hos mange. Det er også kva vi snakkar om som har blitt annleis. Og måten vi seier det på.  Av og til kan vi vere takksame for det.

Alle som har lese det eg har skrive, veit at eg har hatt ein bestefar. Han døydde to månader før han fylte 99. Likevel rakk vi aldri å gi kvarandre ein klem. Eller bruke store ord. Men eg har halde handa hans. Mange gongar. Og veit at vi var glade i kvarandre. Eg vil ikkje gjere den kjærleiken mindre enn den eg ser mellom ei jente eg kjenner og morfaren hennar. Dei slår armane rundt kvarandre kvar gong dei møtest .

Den same jenta seier kvar morgon, når ho går ut døra: «Glad i deg, mamma!»

Nokre ord treng ein ikkje spare på.

Jobben min det siste året har vore å skrive ei barnebok om mobbing, om redsle, om kjensler hos barn i dag og for nokre generasjonar tilbake. Kjenslene er kanskje dei same, men orda som blir brukt er ulike.

Over skrivebordet mitt heng det eit sitat frå diktaren Hans Børli.

«Å skrive er et spørsmål om å finne små nok ord til store nok følelser.»

Han var ein som fekk det til.

Så var det min tur. Med mikrofon-headset og nærfilming på storskjerm, som vart vist parallelt med at eg stod der på scena på Hareidstsemnet sist helg. Med skjelvande føter og ei stemme som skulle lese om bislaget hennar bestemor og tohjulartraktoren hans bestefar. I den mørklagde salen var alt eg såg det blinkande ordførarkjedet medan eg las om utfyllinga som ikkje var der, berre ei lang kvit sandstranda. Det verste var at eg hadde tid til å tenke medan eg las. På kjolen eg hadde på meg som eg hadde funne på loftet hos mora mi og som var for trang i livet, og på det mamma sa rett før eg gjekk på scena: «Den kjolen er eigentleg eit omsydd plagg etter henne bestemor på Grimstad». Medan eg stod der og las det stykket eg kunne så godt frå boka mi, rekna eg meg fram til at «bestemor på Grimstad», mi oldemor, var ho Andrine Grimstad i Klokkargarden. Ho som altså også var Johan H si bestemor. Kva om eg hadde hatt sjølvaste hareidsstemnegrunnleggaren Johan H Grimstad på skjørtefanget. No byrja det å bli skikkeleg skummelt og eg kika ut i salen igjen, der eg i halvmørket skimta bortimot halve Grimstadkoret strategisk plassert i seta framfor meg.

Heldigvis sa eg ingenting om det eg tenkte, Eg heldt meg til dei korte knappe setningane om ei anna tid. Då det vart brukte andre og færre ord, om enn ikkje mindre dyrbare.

Og at tida har endra seg, har eg prov på. Innimellom alle hyggelege gratulasjonar for boka mi i haust har eg ikkje høyrt eit einaste host og hark eller noko stemme bak meg som seier:

— Hhhhmmmmmmmmharkkk.  Eg ser du har skrive bok.