”Se ned på den reddsomme mor,

Før hun legger sin blodige hånd

på de små!”

- frå Medea av Evripides

Det er ein eigenskap ved det menneskelege språket, og kanskje også ved hjerna vår, at vi har ein tendens til å dele verda inn i motsetnadar. Svart og kvitt. Godt og vondt. Hat og kjærleik. Ei følgje av dette er at vi slit med å forstå fenomen som går på tvers av slike motsetnadar. Som vald i nære relasjonar. Smak litt på samanstillinga av dei orda. ”Vald” er eit fysisk eller psykisk overgrep nokon gjer for å tvinge igjennom si vilje. ”Nære relasjonar” er: pappa, dotter, besta, bror. Mamma. Kan ein tenke seg større motsetnadar enn dette? Enn kjærleik og vald? Uforståelig, seier vi. Seksuelt misbruk, fysisk mishandling, omsorgssvikt, slag, spark og truslar. Ikkje mellom framande, ikkje i krig. Mellom små born og foreldra deira, mellom ektemannen og kona. Menneske som elskar kvarandre. Det er uforståeleg, seier vi, men vi forstår kanskje meir enn vi vågar å seie. I følgje ferske tal har tjue prosent av norske foreldre blitt så sinte på borna sine at dei misser kontrollen. Utbrota har ulike konsekvensar, frå skrik til slag, hovudsaken er det ukontrollerte sinnet, retta mot små born. Dette har altså hendt med ein av fem foreldre, av begge kjønn. Faktisk kan det sjå ut som om mødre utset eigne born for vald noko oftare enn fedre. Dersom vi skal forstå dette må vi tenke forbi motsetnadane. Vi må snakke om det vonde i det gode. Vi må snakke om kven mamma er.

Grusomme mor

”Hva som enn må være usikkert i denne illeluktende skraphaugen av en verden,” skreiv James Joyce, ”en mors kjærlighet er det ikke.” Konseptet om mor er noko av det mest grunnleggande trygge og gode vi har. Om ikkje noko anna her i denne vonde og vanskelege verda, så i det minste: ”mamma”. Mora som mytisk figur er knytt til eigenskapar som omsorg, sjølvoppofring, vern og uavgrensa kjærleik. Ei mor som slår er derfor vårt verste mareritt. Få kvinner i litteraturhistoria har vekka så stor avsky som Medea i tragediestykket til Evripides. Medea er mora som drep sine eigne born for å hemne seg på faren deira, Jason, som skal gifte seg på nytt. Rett før den avgjerande scena i stykket høyrer vi eitt av barna hennar skrike: ”Hvor skal jeg gjemme meg for mor?” Dette fortvilte spørsmålet når heilt inn til kjerna av problemet. Viss ikkje mamma er god, kva er godt då? Kva finst det igjen, som ein kan halde trygt i handa? Kven kan ein gøyme seg bak?

I følgje den nye undersøkinga frå Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) om mødre og vald har vi problemer med å forstå at kvinner er i stand til å bruke vald, fordi det strir mot fundamentale førestillingar vi har om kvinner sin omsorgsfulle natur. Ei mor som slår kan ikkje vere ei mor som andre. Ho kan knapt nok vere kvinne. Ektemannen til Medea, Jason, set ord på dette når han utbryt: «En løvinne er du, ikke kvinne!» Og seinare: ”Forvorpne udyr!” Denne tankegongen går igjen heilt opp til vår eiga tid. Ifølgje NKVTS si undersøking vert kvinner som brukar vald demoniserte og sjukeleggjorte. Vi gir dei eitt av desse orda i språket vårt, som ingen forstår, men alle tek avstand frå: «Monster», «Heks», «Psykopat».

”Jeg føler selv at det jeg gjør er redselsfullt…”

Men Medea er verken monster eller løvinne. Ho er eit menneske, elles hadde vi ikkje blitt så fråstøtte, og så gripne av det ho gjer. I likskap med dei andre mødrene som utfører vald er Medea oppriven over sine eigne handlingar.”Jeg føler selv at det jeg gjør er redselsfullt / Men lidenskapen seirer over hjertets røst.” At lidenskapen, altså dei ukontrollerte kjenslene, sigrar over både fornuft og foreldrekjærleik kan synest å gå igjen både i Medea, tala om sinte norske foreldre og i undersøkinga frå NKVTS. Ei av mødrene i valdsundersøkinga fortel at ho kan bli så sint på den fire år gamle dottera si, at ho skildrar seg sjølv som «besatt» og at ho blir «en annen person». Andre snakkar om eit indre monster, som kjem fram. Kva det er med småbarnstida som kan framkalle slike sterke kjensler veit vel dei fleste foreldre med seg sjølv. Kva som gjer at reaksjonane tippar over i ukontrollert vald er eit anna spørsmål. Det kan vere vanskelege livstilhøve og ulike psykologiske problem inne i biletet. Men det kan også vere snakk om godt fungerande menneske som vanlegvis ikkje finn det vanskeleg å vere gode foreldre.

Forfattarane av NKVTS-undersøkinga skildrar mødrene sine relasjonar til borna sine som paradoksale: ”Sterke følelser av lykke og kjærlighet kan eksistere sammen med følelser av hjelpeløshet, sinne, avmakt og motstand mot barnets avhengighet av moren.” Det er ikkje sikkert at dette er så paradoksalt. Kanskje er det fullt mogleg å elske og slå på same tid. Kanskje er det menneskeleg. Morshjartet rommar ikkje berre uavgrensa kjærleik, det rommar også sinne, humor, irritasjon og eigne sorger. Mødre som slår kan også vere mødre som bryr seg om borna sine. Dei kan vere fortvilte mødre, som har eit problem med å kontrollere sinnet sitt. Dei kan, som samtlige kvinner i NKVTS-undersøkinga, vere i ferd med å få hjelp til å løyse dette. Å oppsøke slike tilbod burde ikkje vere skamfullt, men meir utbredt med tanke på kor stor delen av norske foreldre som har opplevd ukontrollert sinne er. Eit alternativ med lav terskel kan vere den nettbaserte rettleiaren i sinnemeistring for foreldre (tilgjengelig frå littsint.no).

Å bli forelder er å bli kjend med alle dei beste og verste sidene ved seg sjølv. Skillet mellom desse er ikkje så tydeleg som ein skulle tru, og vert ekstra tynnslite i ein travel kvardag. Det tyder ikkje at det ikkje finst noko som er godt og noko som er vondt å gjere. Alle menneske har eit ansvar for kva dei vel, men ingen har ein så god grunn som vi til å velje det rette. Vi har den aller beste grunnen.