Berre på papiret, sjølvsagt. Som den pysa eg er, hadde eg gått lange omvegar for å unngå å bli filtra inn i noko slags form for motstandsarbeid under andre verdskrigen. Skrive om det derimot, klarer eg fint. På god avstand.

Det er veldig lett å ha dei rette meiningane 70 år etter. Det er ikkje så lett å vite kva ein skal meine om ti tusen flyktningar på veg over Middelhavet til Noreg akkurat no. Flyktningar som har lagt ut på ei like farefull ferd som det Englandsfarane gjorde då dei la ut frå Norskekysten i små dekksbåtar under krigen.

Eg for min del hadde vore håplaus om bord i Shetlandsbussen. Sjøsjuk, skotredd og lettskremt som eg er, berre eg ser eit turist-helikopter.

Men eg kan skrive om det. I fjor haust fekk eg gitt ut ei barnebok om andre verdskrigen. I vår har eg kriga med tastaturet enda ein gong, før eg kapitulerte 8. mai og sende bok nummer to til språkvask. Det skal bli ei bok til om krigen.

Det har ikkje mangla på historier å fortelje. I året som har gått har eg møtt menneske som enno skjelv i stemma når dei snakkar om krigens redsler. Og stadig nye bøker vert skrivne om dei vonde åra.

Australske Morris Gleitzmann har skrive to gripande barneromanar om ein jødisk gut på overlevingsreise i eit krigsherja Europa på 40-talet. «En gang» og «Så» frå 2005 (til norsk i 2010).

Ein 11-åring eg kjenner har slukt bøkene med store auge og innimellom ein latter. Men slutten var hulkande trist.

– Dette var ikkje noko god bok, var den gråtkvalte dommen.

– Det gjekk jo ikkje bra til slutt.

Korleis skal eg kunne  fortelje nokon som nettopp er ferdig med sitt først tiår i livet, at det sjeldan går bra til slutt.  Dei fleste av oss overlever ikkje.

Men i bøkene kan vi fikse det. No er eg så heldig at eg skriv mine eigne. Og der skal det jammen meg vere happy ending.

Også når røyndomen ser annleis ut.

I Ålesund budde det ein sekstenåring som heitte Morten, søstra hans Reidun var 18. Begge to vart sende av garde til utrydningsleirar i nazi-Tyskland.

Berre fordi dei heitte Steinfeld til etternamn og hadde ein J i passet sitt.

I boka til Therese Alvik «Da byen gråt» (2013) får vi kjennskap til ein familie, som var som andre familiar i Ålesund. Berre at dei hadde ein dødsdom hengande over seg frå den dagen Noreg vart okkupert av nazi-regimet i 1940.

Heldigvis var det nokon som var modigare enn eg hadde vore, og prøvde å hjelpe. Morten vart lagt inn på Ålesund sjukehus og operert for blindtarmbetennelse. Heilt utan grunn. Dette utsette deportasjonen nokre månader, men så var det over. I februar 1943 måtte Reidun og Morten ned på Skateflukaia saman med mor si. Det siste nokon høyrde frå familien var postkortet Reidun sende frå Auschwitz til kjærasten.: «Skriv snart!» Då kortet nådde  Ålesund var ho alt død.

Var det ikkje eit einaste loft dei kunne krype inn på? Dei klarte det i Amsterdam. Anne Frank gøymde seg på eit loft. I alle fall ei stund.

Nokre jødiske barn overlevde i Noreg under krigen. Bror til Signe Bjåstad frå Hareid, vart igjen i Noreg då mora måtte røme til Sverige. Toåringen flytta til ei avsides bygd der tanta let han vekse opp som bror til den lyshåra sonen sin.

I Ørsta gøymde jødisk Haim Zumer seg på eit loft i 1942, lenge nok til å finne ei sikker fluktrute til Sverige.

Femten år gamle Clara Kramer gøymde seg i 18 månader i ein kjellar i heimbyen i Polen, og overlevde krigen («Claras krig», 2009).

Det var mogeleg.

På mitt mørkeloft får ein gut krype inn. Site stille der og ikkje lage ein lyd. Og vente og vente til krigen er over. Av og til kike med redde auge ut av gluggen når tyske soldatar marsjerer syngande forbi huset. I boka eg diktar, vert ikkje den jødiske guten oppdaga der oppe på loftet. Han får leve til alt det vonde er over.

Vi hadde ikkje nok mørkeloft i Noreg i 1942 til å gøyme dei 772 jødane som vart sendt ut av landet.

Kor mange har vi plass til på lofta våre i dag?

Ikkje sidan andre verdskrig har så mange menneske vore på flukt i verda som no.

Var det ikkje betre det skulle bli? Var det ikkje det dei trudde, då dei heiste det som fanst av flagg den 8. mai for 70 år sidan?

Klarer vi å hjelpe så mange at vi slepp å skjemmest om ei 70-års tid?