Ein laurdag i februar spaserer eg ned Drammensveien på Oslos vestkant, og reflekterer over kven eg er, og korleis eg hamna her.

Eg har vandra frå det yrande Grünerløkka, der eg bur på fjortande året, via Fredensborgveien og Universitetsgata - forbi Nobelinstituttet til Solli plass og nedover mot Skarpsno.

Eg har Karl Ove Knausgårds «Min Kamp 6», uklanderleg lest av Erling Ribu, på øyret. Eit av flere sentrale eksistensielle tema hos Knausgård er forholdet mellom Eg og Vi, at sjølv om kvar og ein av oss har individuelle særpreg, må vi bevege oss innafor felleskapets rammer for å bli akseptert som ein del av Vi. Både Eg og Vi er i stadig endring. Erfaringar vi tar inn over oss og som opnar nye moglegheiter for oss, endrar oss.

Eg har budd i Oslo i snart 14 år no, så byen er blitt ein del av meg. Noreg har også endra seg, men samtidig blir noko av det gamle bevart gjennom hus, tradisjonar og historier.

Oslos vestkant er tydeleg prega av overklassa si storheitstid på slutten av 1800-talet til eit stykke ut på 1900-talet. Spesielt «deler av Skarpsno har fått beholde den karakter strøket fikk da villaene langs den kanskje litt «unorske» Drammensveien ble bygget, en vei man trygt kan si har et kontinentalt preg,» som det formuleres i ei bok.

Eg vandrar i ein glamorøs del av Oslo, med relasjonar til overklassa i andre delar av Europa, langt unna den provinsielle og «arbeidarklasseaktige» oppveksten min på landsbygda på Sunnmøre. Men kva gjer eg på Skarpsno?

Ein sumardag 2001, i Kolonihagane, møtte eg kunsthistorikar Martin Biehl. Han spurde kvar eg kom frå, eg svarte Hjørungavåg på Sunnmøre. Han sa at det finst ei gate på vestkanten som heiter Hjørungavåggata.

Eg har som vaksen fått ei djupare interesse for historie, og er blitt nysgjerrig på denne gata som ein artig kuriositet i ein større og meir dramatisk samanheng. Hjørungavåg er ein sentral del av mitt liv og opphav. Grünerløkka sitt hipster- og solsidemiljø, bygd på tuftene av ei hardt arbeidande arbeidarklasse, er også blitt ein del av meg. Skarpsno er det ikkje. Men området har ei historie eg kan relatere meg til, og som gjer at eg kjem litt på innsida.

I boka «Lillelord» fortel Johan Borgen historia om overklasseguten Wilfred Sagen, Lillelord, som bor på Skarpsno dei første tiåra av 1900-talet. Ein dag snik Lillelord seg unna skulen, og tek så trikken austover. På eksotiske Grünerløkka var det stader mor hans og tantene ikkje visste om. «Farlige ukjente strøk fulle av farlige, fremmede dufter.» Han går av på Olav Ryes plass, her er gatene skitnare, borna luktar og er kledde i skitne klede, og dei snakkar eit anna språk. Grünerløkka er på denne tida fabrikkar, stank og skitne born. I store deler av Oslo, og spesielt på austkanten, var barn i arbeid i fabrikkane 11 timar om dagen. Ved århundreskiftet var det eit tydelig skilje aust-vest, og borgarskapet ynskte å bo skilde frå arbeidsfolket. Grünerløkka var likevel ein eksotisk fristad for guten som bodde i herskapshus ved Drammensveien.

Hjørungavåggata ligg midt i Lillelords rike, blant ambassader, den franske, den argentinske, den russiske, den iranske, den mexicanske, den saudi-arabiske og den sør-afrikanske. Her finst murhus i nybarokk, nordisk nyrenessanse, italienskinspirert nyklassisisme, den underlege «fett-villaen» i nyromansk stil, samt trevillaer i sveitsarstil. Eit framandt strok for meg, samtidig som namnet Hjørungavåg er kjent og ikkje ubetydeleg i den nasjonale identitetskonstruksjonen.

Blant «Monopol-gater» som Gabels gate og Nobels Gate finn vi Erling Skjalgsson gate, namngitt i 1896, Leiv Erikssons gate (1897), Gange Rolvs gate (1901), Hafrsfjordgata (1896) og Hjørungavåggata, som fekk namnet sitt i 1901. Gatenamna viser til ein nasjonal identitet som skulle styrkast like før unionsoppløysinga.

Utover 1900-talet endrar Noreg seg. I boka til Borgen seier Lilleords onkel Martin at «vi lever i et tidsskifte, at de arbeidende klasser, ja, jeg mener, at det kommer til å bli en annen ordning på alle ting, at slike som vi som eier noe fra før, kommer til å få det svinaktig vanskelig, at folk vil kreve sin rett.»

Lillelord blir knugd i sjela si mellom overklassas «falske» kammerspel og arbeidarklassa sin naturlege og direkte veremåte. Han finn seg ikkje til rette. Lillelord er også eit bilde på Noreg i overgangen mellom det gamle og det nye, mellom det borgarlege elitestyrets samanbrot og det utvida demokratiets framvekst, samt dei spenningane som ligg i utviklinga.

Frå då dei to bygardane i Hjørungavåggata, basert på arkitekten Morten Wagles teikningar, blir sette opp i åra 1927-1930 og fram til 1960, er det framleis dei øvre lag av samfunnet som bor i gata. Ingeniørar. Disponentar. Arkitektar. Revisorar. Møbelhandeldirektørar. Grosserarar. Og kvinnene, titulert som frøken, fru, enkefru.

Endringane i det politiske systemet gjennom 1900-talet fører med seg framveksten av ein velferdsstat samt ei gradvis liberalisering av økonomien, og gjer at aust-vest skiljet endrar seg. Retten til utdanning, noko som gir ein utdanningseksplosjon, gjer at Grünerløkka mot slutten av 1900-talet bebur mange høgt utdanna og økonomisk sjølvstendige menneske. Skilnadene mellom Grünerløkka og Skarpsno er langt mindre no enn på byrjinga av 1900-talet.

Hjørungavåggata kan sjølvsagt knyttast til bygda Hjørungavåg der eg kjem frå, og i ettertid er slaget i Hjørungavåg mellom Eirik Jarl og Jomsvikingane i 986 ein sentral faktor i bygginga av nasjonen Noreg. Gatene på beste vest vart namngjevne like før unionsoppløysinga i 1905, og denne referansen tilbake til vikingtida er nok ikkje tilfeldig i åra før Noreg endeleg blir ein fri nasjon. I 1986 kom adelen, kongeskipet og Kong Olav til Hjørungavåg for å feire 1000-årsjubileet. Slik møttest nasjonen, adelen, bygda, byen og eg i ei felles referanseramme. Og Hjørungavåggata og Oslo gir såleis referansar til mykje av det vi er glade i og stolte av ved nasjonen Noreg, sjølv for meg ein bygdegut som vandrar rundt i Lillelords rike 100 år etter.