ROMA, PINSE 2018:

Eg står i ”Gebisset”, det folkelege utnamnet på det digre, knallkvite og røslege monumentet over den første italienske kongen etter nasjonssamlinga; Vittorio Emmanuele II. Ferdigstilt i 1925. Det er dei mange kritkvite søylene som henspeglar på tanngarden. Elles oppfattar romarane byggverket som vel pompøst – i retning det blautkakemessige.

Turbussen til Grimstadkoret og Vox Viroum, ein gjeng på nærare femti personar, skal ha ein stopp her i sørsida av Piazza Venezia.

Eg har alt danna meg eit bilde: ei horde av gråhåra grimstingar aulande ut av ein toetasjars sightseeingsbuss – tenorane i øvste etasje, bassane i botnen - over chassiset.

Men det viser ser at turfølgjet alt har passert – i ein buss med blenda vindauge.

Så slik vart no ditta.

Før så langt hadde eg lest fleire sider i Jan E. Hansen si Roma-bok. Han skriv interessant nok at grunnen til at romarane tok kristendomen så lett var at gjekk direkte over frå ei lære med mange smågudar til ei lære med mange helgenar. Dei kristne martyrane tok over plassane til Merkur og Saturn, som i staden vart vekedagar.

Turistmagneten Roma ber elles preg av væpna vakthald på dei strategisk, politisk og religiøst forankra plassane - og dei er det mange av i denne byen, som ikkje berre er reir for pavesetet og presidenten, men også hyser gravene til evangelistane Peter og Paulus.

Når pinseafta kjem og korsongarane m/følgje skal inn i Peterskyrkja, må dei derfor gjennom same prosess som på Gardermoen og på Vigra: av med belte, klokke og verdisaker, legg det i ei korg – og dersom det ikkje plingar, smiler vakta deg inn i Vatikanstaten.

Likevel; trass i den overdådige overvakinga, kjenner du deg fullstendig uovervaka.

Grimstadkoret og Vox Virioum skal altså synge til ei pinseaftmesse i Peterskyrkja. Etter innsjekkingskontrollen samlar flokken seg bak ei inngjerding for så å gå på rekke og rad langs utsida av den digre kyrkja. Borte på ein veg – på den andre sida av ein stor plen – trillar ein liten fiat i einsemd. At han har vegen heilt for seg sjølv, blir ein talande motsats til trafikken inne i Roma-byen.

Vatikanstaten, som er på berre 0,44 kvadratkilometer, har mellom 800 og 900 innbyggarar. Sjansen er stor for at han som køyrde fiaten var ein geistleg.

Men stille no: om ein halvtime skal kora synge.

For å vere heilt ærleg; sekvensen vart ikkje den heilt store. Messa foregjekk i eit sidekapell med songinnslag i starten, midtvegs og ved den avsluttande nattverden. Ettersom songarane spelte andrefiolin i høve til prestar og resitatørar, vart dei plasserte ut til sida. Eit par av dei stod faktisk halvt med ryggen mot kyrkjelyden. Mot ein summande turiststraum i bakgrunnen vart den fleirstemmige korsongen frå Hareid berre ein brøkdel av det han kunne ha vore.

Men ei oppleving var det – og vona vart straks lagt over i korga til konserten i St. Lorenzo-katedralen 1. pinsedag, ein katedral som er spesielt godt eigna til korkonsertar.

For å seie det mildt og med ein gong; Lorenzo-konserten vart ei himmelsk oppleving. Dei dresskledde sunnmøringane presenterte seg straks med den heimlege ”Lova Herren mi sjel” for så å følgje opp med den latinske 1700-talssalmen ”Jesu Salvator Noster”. Då var spennet mellom Hareidsdalen og Roma på plass. Vox Virorum skapte variasjon med sin smått intrikate toneleik – både over nyinnøvde latinske saker og ikkje minst i den tette «A quiet place».

Arild og Oddbjørn Grimstad delte på dirigentoppgåvene frå sine tilbaketrekte vingposisjonar.

Eg visste før konserten at også julesongen «Mitt hjerte alltid vanker» stod på programmet. Eg tenkte at han ikkje var så interessant for eit internasjonalt publikum. Men det var den eg nynna på undervegs til eit siste Roma-måltid etter at Arnt Ole Grimstad hadde vore solist på ekstranummeret «Tenk når ein gong».