Etter å ha gått på skule i 18 år, jobba i mange år som pedagog i grunnskulen og folkehøgskulen, samt fulgt mine to barn gjennom snart 9 år på skulebenken, har eg gjort meg nokre tankar om dei praktisk-estetiske faga i skulen.

Skulen må forhalde seg til samfunnet vi lever i og utarbeide nye læreplanar i takt med utviklinga.  Den enorme teknologiske utviklinga vi har hatt det siste århundre set store krav til kunnskapsformidlinga i skulen, og det er heilt forståeleg at når ny kunnskap skal leggast til, må noko anna bort. Men har vi sove i timen når desse endringane har blitt gjort?

I mi skuletid var faga matlaging, gym, musikk, sløyd og tekstil reine praktiske fag der vi fekk pause frå bøker og teori og fekk bruke kroppen, hendene våre og vår praktisk-estetiske sans. Dette var favorittfaga til mange elevar og var eit kjærkome avbrekk for dei fleste, særleg dei som sleit med bokstavar, lesing og stillesitjing. Elevar som var praktisk og kunstnerisk anlagt fekk kjenne på meistring og i klasserommet vart det ofte rollebytte. Dei med ti tommeltottar måtte søke råd hos praktikarane, så vi lærte at vi hadde vår styrke på ulike felt og mangfaldet vart dyrka.

Kva skjer i dag? Praktisk-estetiske fag er redusert frå 19,7% i 1974 til 12,5% idag. Ikkje nok med det: Desse faga har blitt teoretisert langt ned i barnetrinnet. Studerer ein kompetansemåla for dei praktisk-estetiske faga i Kunnskapsløftet, seier ordbruken sitt: Elevane skal gjere greie for, beskrive, samtale, forklare,  vurdere, forstå, informere, samanlikne, skilje mellom, gjenkjenne, undersøkje, gje uttrykk for, fortelje om, diskutere. I kompetansemåla for mat og helse i 10. kl, føreset 12 av 13 kompetansemål skiftlege eller muntlege kvalifikasjonar. Også valfagtilboda, som regjeringa gjeninnførte for å styrke realfaga,  har dreia i ei meir teoretisk retning enn tidlegare. For ein teoretisk sterk elev er det utfordrande nok, men for ein som slit med teori,  blir det ein gedigen vegg å møte. Eg spør: Kva tid blir igjen til konkret praktisk kunnskapsformidling:  til å lage, snikre, koke, bygge, spele, synge, bake, strikke, danse, reingjere, framføre, springe, dramatisere, sy, symje, montere, klatre, teikne, leike, skru, male, imitere? Kvifor denne nedgraderinga av praktisk kunnskap?  Kven har innbilt oss at dette er «kosefag» som er unyttig for framtida?

Pliktoppfyllande lærar gjer så godt dei kan for å kome i hamn med kunnskapsmåla, men dei har ei krevjande oppgåve. I ei slunken skulekasse med mangel på fagrom og utstyr, blir fort det teoretiske alternativet både det rimelegaste og minst ressurskrevande. Det fylgjer ofte meir støy med praktisk-estetiske fag og elevane «boblar» lett over i sin iver. For å seie det på ein annan måte: Det er lettare å setje elevane i sving med å skrive ei særoppgåve om favorittartisten sin enn å organisere ei framføring med synging, speling og dramatisering.

Då hjelp det heller ikkje at dei praktisk-estetiske faga har vorte fjerna som obligatoriske fag i lærarutdanninga og at stadig færre utdanningsinstitusjonar tilbyr desse faga. Dette gjev færre kompetente lærarar og dermed ei ytterlegare nedgradering av faga. Eg las nyleg at av lærarar under 30 år har berre 30% av kunst og handtverk-lærarane studiepoeng i faget. I 1.-4. klasse er det snakk om 24%. I Kunnskapsløftet er estetisk kompetanse ikkje lenger definert som grunnelggjande for læring.

At vi kan trenge å heve nivået i dei teoretiske faga, er det ingen tvil om, men den einsidige satsinga på det teoretiske ser ikkje ut til å ha gitt betre resultat, tvert imot. Pisaundersøkjinga viser at norske elevar framleis presterer omtrent på gjennomsnittet i matematikk, naturfag og lesing. Det dei færraste snakkar om, er at Noreg ligg på 65. og siste plass (!) i rangering over kreative aktivitetar i skulen.

Finnane, som har rykte på seg for å drive god skule,  vil no ha fleire timar til estetiske fag. Den finske skulen hadde gode resultat, men då dei kutta i satsinga på dei estetiske faga, fall kvaliteten. Dei lytta til internasjonal forskning (m.a forskningsrapporten til Anne Bamford, professor ved University of the Arts, London) som viser klar samanheng mellom satsing på estetiske fag og gode resultat i fag som lesing, skriving, matte og naturfag. No vil dei auke prosenten til 20%.

Eg har besøkt fleire skular i lutfattige land der eg har blitt forbløffa over å sjå satsinga på kunstfaga. Ein kan møte falleferdige skulebygg og  lærarar med luseløn, men dei vik ikkje når det gjeld kompetente lærarar og betydninga av praktiske og estetiske fag i skulen. Nokon av dei flottaste elevutstillingane og elevkonsertane har eg opplevd på desse skulane.

Det er kanskje ikkje så rart at folkehøgskulane i Noreg har hatt ei massiv auke i talet på søkjarar dei siste åra. Kan ei av forklaringane vere at dagens ungdom er understimulert på det praktisk-estetiske området og kjenner sterkt behov for eit meir heilheitleg fagtilbod der dei kan få bruke heile seg? Kan det vere at hovudet no er fullt, at nye sansar og evner må stimulerast?

Der er heldigvis lys i tunnellen. Dei siste dagane har Ludvigsen-utvalget, som er utnevnt av regjeringa for å sjå på kva elevane treng å lære i skulen 20-30 år fram i tid, vore tydelege på at dei praktisk-esetetiske faga må styrkast. No må regjeringa, også våre lokale politikarar, ta ansvar og gjere alt som står i si makt for å tilføre ressursar slik at dette kan gjennomførast. Eg trur gevinsten vil bli større kunnskap, færre skuletaparar og fleire motiverte elevar med auka sjølvkjensle. Først då kan vi snakke om Kunnskapsløft.