Har du nokosinne kjent at du meistrar noko? Eg meiner, verkeleg meistrar noko? Slik at du ein gong etter euforien byrjar å spakne undrar deg over kva du gjorde for å få det til?

Eg har fleire slike minne.

Eit av dei beste er frå då eg fekk igjen ein samfunnskunnskapstentamen. Utan å hevde at eg var spesielt strukturert då eg gjekk på vidaregåande, var samfunnskunnskap eit fag eg verkeleg kunne identifisere meg med. Eit fag som gav meg noko meir enn berre teoretisk kunnskap.

Eg hugsar den dag i dag då legendariske lektor Dagfinn Paus leverte ut tentamenane. Dei kom tilbake i kjent stil, berre med nokre raude strek og «OK» her og der. Eg bladde meg bak til bakarste side, der karakteren stod. Det var aldri gitt spesielt mykje forklaring på kvifor karakteren blei det den blei. For å finne ut av det måtte ein spørje Paus sjølv.

Denne tentamenen hadde vi på hausthalvåret. Eg hugsar at eg skreiv langt, frykteleg langt. Så langt at eg hadde låkt i handa i nesten ei veke etterpå. Den gongen (eg føler eg høyrest gammal ut når eg skriv det slik), hadde vi ikkje datamaskin eller iPad på skulepultane, men godt gammaldags papir. Eg leverte inn 14 sider med tekst.

Då eg bladde fram til sistesida var eg veldig nervøs. Og der, med nokre kontante pennestrøk, stod det 6/5. Første reaksjon var glede, men så kom den litt underfundige kjensla av at eg hadde bomma litt. Men berre litt.

Eg lista meg fram til lektor Paus då timen var over og spurde han forsiktig.

«Du Dagfinn. Kva skal eigentleg til for å få vekk det femtalet der?»

Lektor Paus kika litt spørjande på meg, før han drog på smilebandet.

«Vel, du må skrive lenger».

Orda hans slo ned i meg som ei sleggje. Lenger? Verkeleg? Ingen andre i klassen hadde vel levert 14 sider, som dei nesten hadde pådrege seg beinhinnebetennelse for å levere.

Eg følgde opp orda hans, og tok utfordringa på strak arm. Då vårtentamenen kom, var eg førebudd. Eg hadde til og med kjøpt inn ein penn med ekstra komfortabelt grep, slik eg ikkje skulle få krampe i fingrane undervegs.

Eg skreiv så blekket spruta, side opp og side ned. Til slutt var det berre fem minutt igjen før tidsfristen gjekk ut, og eg klaska 17 nyskrivne sider i pulten til tentamensvakta. Eg hugsar at vakta kommenterte litt spøkjefullt:

«Det var litt av ein bunke du! Er du sikker på du ikkje treng nokre sider til?».

To veker gjekk før lektor Paus kom inn i klasserommet med ein stor bunke papir. Det kunne ikkje vere noko anna enn dei ferdigretta tentamenane, hugsar eg at eg tenkte.

Jau då, det var det. Lektor Paus bretta av omslagsarket og byrja på runden si rundt i klasserommet.

Eg lukka auga og venta. Så høyrde eg lyden av papir som blei klaska ned på skulepulten min. Eg opna auga, og byrja å bla.

Ikkje ein einaste strek, ikkje eit einaste «OK» var å sjå. Kva hadde eg no gjort gale, tenkte eg. Hadde eg verkeleg bomma så gale, at han ikkje ein gong ville kommentere oppgåva? Med det som kjendest som ei form for byrjande hovudverk bladde eg meg bak til sistesida.

6.

Hæ? Hadde eg verkeleg klart det? Did I beat the system? Hovudet klarna umiddelbart, og hjartet galopperte. Eg hadde klart det.

Eg kika fram på lektor Paus, som så vidt trekte på smilebandet i det han såg meg. Så sette han i gong timen.