Det var planlagt i lang tid. Den kvite herreskjorta som rakk meg til anklane. Det svarte, tynne lakkbeltet i livet. Buketten av markblomar og sløret av mormor si gamle loftsgardin. Eg var seks år og hadde min debut som jonsokbrud. Ikkje småtteri, med andre ord.

Om eg kjenner skikkeleg etter så kan eg faktisk hugse den prikkande kjensla i magen og varmen som kraup seg oppover ryggen. Eg kan kjenne at eg blir litt kvalm og forlegen på same tid. Naboguten skulle vere brudgom, må du vite, og eg var sterkt allergisk mot gutelus. Det var mildt sagt ei ambivalent affære. Jonsok var som julaftan og første skuledag på ein gong. Eg «grugledde» meg.

For frykteleg mange år sidan, då mor vi var lita, så følgde jonsokfeiringa bestemte retningslinjer og desse haldt vi fast på heilt fram til slutten av åttitalet. Ein kledde seg ut og gjekk i fantetog. Det var fest i ei utvalt løe og den byrja presis klokka fem om ettermiddagen. Etter klokka ni var ingen vaksne velkomne. Festkomitéen bestod av dei eldste borna i nabolaget og det var sterke tradisjonar knytt til gjennomføringa av både pynting og program elles. Ved midnatt var det brenning av bål og det hendte seg at det dukka opp ei heks eller to som kunne stele nattesøvnen frå dei fleste. Rykta skal ha det til at bålet vart guffa opp med soljarolje eit år og grunnmurane i nabolaget flytta seg då det small. Tradisjon tru var det alltid einkvan som nesten datt i bålet, men det vart med skrekken kvart år. Og så var det sjølvsagt alltid fint vêr og mykje knott.

På eit eller anna tidspunkt så døydde tradisjonen ut. Årsakene var nok mange og samansette, men eg skal våge meg på eit litt tøff påstand: Dei vaksne ynskte å ha ein finger med i spelet og det vart byrjinga av slutten på Jonsok i løa.

Fram til då hadde dei store borna, ungdomen, hatt regien. Dei planla og pynta i lang tid i førevegen. Dei øvde inn sketsjar, laga kostyme og finpussa «Alle fuglar» i tostemt versjon. Ingenting var tilfeldig og borna eigde Jonsokfeiringa.

Ein kan undre seg om kva som hendte då dei vaksne verva seg i festkomitéen. Kvifor det brått tok slutt. Kanskje var det av omsyn til HMS at det ikkje lenger var eit høveleg tiltak? Kunne det vere at bjelkane i den eldgamle løa ikkje tolte tyngda av feststemte born? Var det knytt frykt til luka i golvet som kunne opnast og at borna kollektivt kunne rase ned i den gamle grisebingen? Eller kan det vere at trestubbane som vart nytta som stolar ikkje var ergonomisk korrekt forma ut og at bordet av gamle sponplater ikkje hadde tilfredsstillande høgde? Eller var det rett og slett slik at nokre vaksne med gode intensjonar tenkte at dette kunne gjennomførast på ein meir profesjonell måte og i tillegg ville letta byrda frå ungane ved å ta over organiseringa?

Det får meg til å tenke på året mitt på amerikansk skule på nittitalet. Det var god tradisjon på den skulen å ha store prosjektarbeid som vart presenterte for både medelevar, lærarar og foreldre, med etterfølgande premiering. Ein åtteåring vi kjente skulle lage ein vulkan i forbindelse med eit naturfagsprosjekt. Dei heimeverande husmødrene mobiliserte alle krefter, avlyste kaffeslaberas og bretta opp ermane for å sørge for at gutungen kom trygt i hamn. Vulkanen vart eit imponerande syn, må du vite. Åtteåringen hadde knappast skrive sitt eige namn på prosjektet. Vulkanen vann fyrstepremie og mor haldt på å sprekke av stoltheit.

Det er ein kunst å legge til rette utan å ta over styringa. Å gi fridom innanfor gitte rammer, og sjå vekk når du helst ville gjort noko annleis sjølv. Å gi slepp på regien og la borna sin fantasi vere retningsgivande. Det kan nok vere vanskeleg for generasjon prestasjon å stå på sidelinja å sjå på. Men i medverknad kjem kjensla av eigarskap. I eigarskap fylgjer ansvar og utfordringar. I å overkome utfordringar kjem meistring og det vi meistrar freistar lett til gjentaking.

Min fyrste, og siste, gong som jonsokbrud vart ei traumatisk affære. Eg enda med å gå hand i hand med eit søskenbarn med brudgomen på trygg avstand, men dei sterke kjenslene knytt til dagen gjer at eg hugsar det no meir enn tretti år seinare. Eg hugsar kvalmen og kjensla av angst blanda med lukt av svidde pølser, ananasbrus og den umiskjennelege eimen av gamal blondegardin. Eg hugsar at eg gledde meg til neste jonsok og at var fast bestemt på at skulle kle meg ut som klovn.

Om eg spør gutungen på snart ni om han gler seg til jonsok, så er eg usikker på kva svar eg får. Om eg hadde foreslått at han skulle kle seg som brudgom, så hadde han nok flytta ut på dagen. Vi må nok erkjenne at vi i vår heim har gjort ein slett jobb i å skape forventningar og begeistring knytt til denne dagen. Men eg ser at oppskrifta for suksess eigentleg er enkel: Gi borna ein stad å vere, kreppapir og målarkostar, ein sekk med gamle klede og lovnad om svidde pølser. Og sist, men kanskje aller viktigast, gi dei spelerom for fantasi som eit avbrekk i deira elles så gjennomorganiserte kvardag. Det kan ikkje anna enn bli bra!

God jonsok!