HAREID PÅ FEMTITALET - SETT NEDANFRÅ

Dagrun Kvammen (f. 1948) fortel om oppvekst i Hareid på 50-talet. Del 3 av 5:

«Alle» hadde heimestrikka kofte eller genser der vi sat i klasseromet på Holstad-skulen

Konstanse var eit begrep på femtitalet. Ho heldt til i eit lite hus på øvre, ytre Hareid, og livnærte seg av ei strikkemaskin. Vårt oppdrag var å gå til henne kvar haust med garnhesper som ho forvandla til strømpebukser til vinteren.

Vinterhabitten var gjerne ullstrømper eller stømpebukse og foldaskjørt, også fanakofta då, ho vart gjerne strikka heime.

«Alle» hadde heimestrikka kofte eller genser der vi sat i klasseromet på Holstad-skulen og song så høgt vi berre makta: «no kjøme silda og gjeng imot land, kvalen han deiser i himmelrand». Fangsresultata svirra i lufta som børsnoteringar, og lærar Ingolf Hareide gav seg over og gliste frå øyre til øyre.

Vi ungane tente også pengar. Den vanlegaste inntektskjelda for ei småjente på femtitalet var barnepass. Vi trilla og trilla Hareid rundt mange gongar. Det var kjekt når vi var mange og keisamt når vi var åleine.

Men for meg fanst det ei anna inntektskjelde i tillegg. I kjellaren i Drammensvegen dreiv far min sitt einmannsforetak med modellar til møbelfabrikkane i bygda, og seinare brukskunst som vi selde til husflidsutsal og glasmagasin på teltturane våre rundtom i landet om sommaren. Maskinparken var ei bandsag, ein stor fresemaskin, ei pussemaskin og etter kvart ein dreiebenk. Spon og sagemask var avfallet etter dei ulike operasjonane.

Spon viste seg å ha ein stor verdi for slaktar Eide som hadde sin butikk med røykeri på inste Hareid. Han trengde spon til røykeriet. Eg gjekk inn til Eide og henta handvogna som han hadde der, strena ut igjen og fylte papirsekkar med spon som eg så avleverte til Eide. For dette fekk eg ei krone. Når eg no hadde gått denne strekninga to gongar kunne eg like gjerne løne meg sjølv med å gå den lange vegen utom vikja til Holstad-butikken.

For meg var det den finaste butikken på Hareid. Rett over vegen låg Hovlid-butikken med noko av same vareutval, men eg gjekk alltid til Holstad. Det var her eg fekk dei beste dropsa. Holstad hadde spann på spann med blanda drops, kongen av Danmark, smørdrops og mange fleire sortar, ikkje minst min favoritt som var drops med små lakrisbitar i.

Det var gule, kvite, grøne, raude drops som fru Holstad, eller Astrid som ho heitte, auste opp i små spissposar og vog på vekta som hadde ein eigen spissposehaldar. Astrid var ei rank og alvorleg dame med svart silkefrakkeforkle og briller.

Med posen i handa og fyrste drops i munnen kunne eg så ta inn atmosfæra i butikken. Det var det brune litt slitne golvet som var litt nedtrakka framfor disken ved matvarene. Men så var det disken på andre sida av butikken som lyfte det heile mange hakk opp, ein brun disk der øvre etasje var av glas slik at ein kunne sjå alt det vakre som kunne kjøpast av silkesjerf og finare krusty. Bak disken var hyllene med stoffrullar. Og lenger inne i butikken kunne ein skimte endå meir både manufaktur og krusty.

Det var ein staseleg butikk, og mann og kone og etterkvart son svinga seg bak diskane og eigde alle desse skattane, ikkje minst dropsspannene som var stilt opp på rekke og rad i hyllene bak disken med den store vekta der den vifteforma skalaen bestemte kor mykje drops ein kunne få for femti øre.

Les dei andre delane her: